FORSKJELLEN MELLOM KATOLISISMEN OG PROTESTANTISMEN

AV PASTOR DR.TEOL.J.VANDER BURG
ST.OLAV FORLAG 1950

FORKLARING; PGA at boken er skrevet i 1950 , så må man huske det når man leser denne gode bok.

Utrolig stor er den uvitenhet som i vide kretser her i landet fremdeles hersker med hensyn til Den Katolske Kirke. Og dog burde enhver som gjør krav på å betraktes som opplyst, ha kjennskap til dette verdens største og eldste kirkesamfunn. Den kjente engelske konvertitt, Arnold Lunn, skriver i sin bok "Tro og fornuft", som også finnes på norsk:<< Blant alle de krefter som har formet europeisk tenkemåte, er den Katolske Kirke den største....Kjennskap til den store, kulturelle innflytelse, dens historie og lære, burde inngå som et naturlig ledd i enhver liberal oppdragelse, iallfall i store trekk. Selv en ateist som gjør krav på å være et opplyst menneske, ville være enig i dette. Men det er et sørgelig faktum at det er svært få av oss som har lært selv de mest elementære ting om denne Kirke som skapte Europas sivilisasjon, og det er enda færre som føler den aller minste skam når de har gjort seg skyldige i de groveste misforståelser når det gjelder Kirkens lære>> (s. 16-17). << Det er simpelthen en kristenplikt >> --- således formante den forhenv. Lutherske teolog Dr. K. Krogh-Tonning sine landsmenn -- <<å la oss belære om at vår forståelse av Katolske dogmer, til dels endog i de aller viktigste ting, er en uhyre misforståelse, ja at vår alminnelige utbredte oppfatning av Den Katolske Kirkes lærdommer meget hyppig inneholder det motsatte av hva Kirken selv mener med disse lærdommer>>(En konvertitts erindringer s. 169).
Det er særlig den tendensiøse historieundervisning i skolene som holder vrangforestillingene og fordommene mot Den Katolske Kirke ved like ute blant folket. Til forsvar for reformasjonen søker man å stille den gamle moderkirke i dårligst mulig lys.
De religiøse spørsmål må studeres helt fordomsfritt. Det er ingen skam å måtte erkjenne at den religionslære man er oppdratt i , er uriktig. Vær et virkelig fritt tenkende menneske , som har mot til å ha en annen tro enn sine omgivelser. En hemning for et objektivt studium er ofte en overdreven nasjonalfølelse. En skal ikke ha en slik tillit til sin egen nasjons opplysning at en tar den som bevis på at den norsklutherske statsreligion sikkert er den beste. I mange århundrer før reformasjonen har Norge vært Katolsk og hatt en høy kultur. Protestantismen er blitt innført her i landet mot folkets vilje. <<Med rørende hengivenhet hang folket fast ved den gamle Kirke, og det var bare den brutale voldsom brakte lutherdommen til seier>>-- skriver den store historiker professor Ludvig Daae. Derfor er det meningsløst å si at den Katolske Kirke ikke passer for nordmenn.
Etter den siste offisielle oppgave(1949)finnes det i hele verden 423 millioner katolikker. (Nu,2005, ca. En milliard). I tillegg kommer også de unifiserte kirker, som Gresk Katolske, Koptisk Katolske, som holder sin liturgi i hevd, men er unifisert med Roma, med Moderkirken. Protestantene utgjør ca. En fjerdedel av alle kristne, og lutheranerne er bare ca. En fjerdedel av protestantene, d.e. ca. 6% av alle kristne. Allerede dette burde gjøre protestantene her i Norden mer forsiktige i sin dom om Katolisismen..
Meget lite kjent her i Norge er Den Katolske Kirkes omfattende misjonsarbeide i de hedenske land. I 1940 arbeidet i misjonen ca. 84.000 Katolske misjonærer (prester, legbrødre og søstre) foruten ca. 170.000 kateketer og lærere. Den Katolske Kirke har til alle tider søkt å utbre kristendommen hvor den kunne. De første protestantiske misjonsselskaper oppstod først omkring begynnelsen av det 19de århundre.

HVA ER FORSKJELLEN MELLOM KATOLISISMEN OG PROTESTANTISMEN?
For å svare på dette spørsmålet måtte vi først spørre hvilken form for protestantisme det menes. Det gis nemlig flere hundre forskjellige protestantiske samfunn med innbyrdes motsatte trosbekjennelser. Og om vi bare skal innskrenke oss til den lutherske kirke, så må bemerkes at det heller ikke innenfor den hersker enhet i troen. I Tyskland er lutheranismen på mange steder kalvinistisk preget. Mange svenske lutheranere hevder nødvendigheten av den apostoliske suksesjon for bispe- og presteembetet (som de med urette mener er bevart i den svenske kirke) og anser derfor de norske geistliges vigsel for ugyldig. Endog blant teologene i den norske statskirke strides det om den rette tro. Tenk f. eks. På Dr. Valen-Senstads oppgjør med professor Hallesbys teologi i hans siste bok<<Ordet som aldri kan dø>>. Den nyere protestantisme avviker i flere henseender fra den gamle. De sk. Liberalprotestanter er kommet til å forkaste flere og flere av de kristne dogmer. Mange andre protestanter derimot har mer og mer nærmet seg Den Katolske lære. Når vi i det følgende vil sammenligne Katolisismen med protestantismen, sikter vi til den lutherske lære slik som de fleste protestanter her i landet bekjenner den.

Før vi angir forskjellen mellom de to konfesjoner, vil vi først gjerne fremheve de mange ting vi Katolikker og protestanter har felles. Dette blir dessverre alt for ofte glemt. Luthers lille katekismus, inneholder nesten intet som ikke finnes i de Katolske katekismer. Vi har felles DEN APOSTOLISKE TROSBEKJENNELSE; troen på den Treenige Gud , Fader, Sønn og Hellig Ånd; syndefallet; Guds Sønns menneskevorden; jomfrufødselen; Kristi soningsdød: Hans sjels nedfart til dødsriket( og derved troen på sjelenes fortsatte liv etter døden); hans oppstandelse, himmelfart og opptreden som Talsmann hos Faderen; dommedagen og en evig fortapelse; den Hellige Ånds nedsendelse og Hans nådevirkning i d e troende; syndsforlatelse; kjødets oppstandelse; den evige lykksalighet ved beskuelsen av Gud.
I den apostoliske trosbekjennelse har protestantene også beholdt ordet <<Kirke>>, men isteden for ordet <<Katolsk>> sier de <<alminnelig>>, som bokstavelig talt betyr det samme.
Katolikkene og protestantene tror på DEN HELLIGE SKRIFT som Guds inspirerte ord.
Ennvidere har de felles DE TI BUD.
Med hensyn til dåpen er de fleste lutherske teologer her i landet vendt tilbake til Den Katolske sakramentsoppfatning, som tilskriver dåpshandlingen en objektiv virkning, og ikke bare ser i den et middel til å oppvekke troen.
Både Den Katolske Kirke og den lutherske kirke(og de fleste andre protestanter) holder fast ved barnedåpen.
Nødvendigheten av barnedåpen er en av de ting som vi bare har sikkerhet om gjennom Den Katolske Kirkes tradisjon . Visstnok inneholder Bibelen flere hentydninger til at også små barn må døpes(læren om arvesyndens alminnelighet og dåpens karakter som en ny fødsel i motsetning til vår naturlige fødsel av Adam; samt Jesu ord hos Joh. 3,5 om dåpens nødvendighet for enhver). Men det avgjørende bevis på barnedåpens nødvendighet finnes i Den Kirkelige tradisjon og den garanti Jesus har gitt om Kirkens ufeilbarhet.
Lutheranerne , i motsetning til bl.a. kalvinistene, stemmer også overens med Katolikkene ved TROEN PÅ JESU VIRKELIGE NÆRVÆR I ALTERETS SAKRAMENT. En forskjell er her dog for så vidt som Katolikkene tror at brød og vin virkelig blir til Jesu legeme og blod, så bare de ytre skikkelser av brød og vin blir igjen, mens lutheranerne sier at Jesus gjør sitt legeme og blod nærværende under brød og vin.
Uklar er lutheranernes lære med hensyn til tidspunktet når Jesu nærvær i Nattverden egentlig begynner. Den Katolske Kirke lærer at Jesu sakramentale nærvær virkes ved prestens konsekrasjonsord, og fortsetter så lenge Nattverdskikkelsene vedvarer. I alle Katolske Kirker finnes et alterskap, Tabernakel, hvor Det hellige sakrament blir oppbevart, så de troende til en hver tid på dagen kan komme i Kristi nærvær. Allerede i den gamle pakt bodde Gud på en helt spesiell måte blant sitt folk. Men vi kristne skal ikke stå tilbake for jødene, som bare hadde <<en skygge av de kommende goder>> (Hebr. 10,1). På grunn av Jesu nærvær i Alterets Sakrament er våre Kirker i meget virkeligere betydning Guds hus enn det gamle tabernakel, og kan med langt større rett enn jødene si: <<Hvor elskelige er dine boliger, Herre, hærskarenes Gud. Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel etter Herrens forgårder¸mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud...Salige er de som bor i ditt hus>> (Salm. 84,2-5).
Etter Katolsk oppfatning er Nattverden også en offerhandling(messeofret). Ved konsekrasjonshandlingen vil Jesus ikke bare gi seg til oss, men også på en levende måte fremstille og gjøre virksom for oss sin blodsutgytelse på korset. Nattverdbordet er et <slaktofferalter> (hebr. 13,10; sml. 1 Kor. 10,18-21), hvor Jesus hengir sitt legeme og(i nattverdkalken) utgyder sitt blod for oss(Luk. 22,19-20). Ved denne offerritus lider ikke Jesus på nytt, men som vår evige yppersteprest etter Melkisideks vis(Salm. 110,4, Hebr. 8,1-2) tilbyr Han Faderen sin lidelse på korset. Lutheranerne står ikke helt fremmed for offertanken i forbindelse med Eukaristien. De betrakter kommunionen som et offermåltid(sml. O. Hallesby, <Den kristelige troslære>2,451) og kaller nattverdbrødet <oblat>(=<det som er ofret>).
Den Katolske Kirke lærer videre at det for å få del i den hele Kristus ikke er nødvendig å ta imot kommunion under begge skikkelser. Jesus gir utrykkelig til kjenne at kommunionen under brødets skikkelse gir oss Nattverdens fulle virkning. <Den som spiser dette brød , skal leve i evighet>(Joh. 6,58). Brødets skikkelse , som er forbundet med Jesu himmelske legeme, bringer oss gjennom Jesu legeme også nødvendigvis i kommunion med Hans blod, likesom også med Hans sjel og Hans Guddom. Dersom det ikke forholdt seg slik, måtte vi anta at Jesus er død i Nattverden. Men Han sier utrykkelig at Han gir sitt legeme å spise (Joh. 6,57). At Jesus har innstiftet nattverden i to skikkelser, er nødvendig til offerhandlingen, men ikke til kommunionen. Luther selv har ennu etter sitt frafall forsvart kommunionen under en skikkelse. <Man bør nøye seg med en skikkelse, og urokkelig tro at Kristus ikke er delelig, men fullstendig hel og udelt nærværende under hver av sakramentets skikkelser>(Jena Utg. 1,219a).
SKRIFTEMÅLET spiller for tiden ikke lenger noen stor rolle i den lutherske kirke , men slik har det ikke alltid vært. Kristian V's kirkeritual av 1686 foreskrev skriftemålet for enhver som skulle gå til alters. En lang tid etter reformasjonen fantes det skriftestoler i de lutherske kirker. Hva det i Luthers katekisme sies om syndsbekjennelsen og den prestelige absolusjon, kunne stå i enhver Katolsk Katekisme.<Til skriftemålet hører to stykker: For det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen>. Den lutherske katekisme nøyer seg ikke med en alminnelig syndsbekjennelse, men foreskriver likesom Den Katolske Kirke at de enkelte synder skal nevnes.
Skriftemålet har vært i bruk fra de første kristne tider av. Dette har vi mange vitnesbyrd om i oldkirkens tradisjon. Jesus innstiftet skriftemælet da Han på Påskedagen sa til sine apostler: <Likesom faderen har sendt meg, så sender jeg også dere....Dersom dere forlater noen deres synder, er de dem forlatt; dersom dere holder dem fast for noen, er de fastholdt>(Joh.20,21-23). Jesu befaling om å bortvise de ubotferdige forutsetter plikten til å bekjenne syndene, så presten kan kjenne ens sjeletilstand.
Blant de ting som lutheranerne har beholdt fra den katolske tradisjon, må også nevnes kirkeåret og vår søndagsfeiring. Hviledagsspørsmålet kan ikke løses ved Bibelen alene. Den sier nok at den jødiske sabbat ikke lenger er foreskrevet(sml.Gal.4,10-11; Kol.2,16), men det tales intet steds om en forpliktet søndagshvile. Det eneste vi av Bibelen kan bevise, er at søndagen allerede i apostlenes tid var en særlig dag til Nattverdsgudstjenesten(sml.Ap.Gj.20,7). Søndagshvilen ble først innført senere etter hvert som omstendighetene gjorde det mulig. I motsetning til den gamle pakts sabbatsfeiring , hvor det ble lagt mest vekt på det negative element(hvile), skulle det primære i vår søndagsfeiring være det positive (å hellige denne dag ved gudsdyrkelse). Det siste blir glemt av mange protestanter som betrakter søndagen vesentlig som en hviledag. Men derved avviker de fra luthers katekisme, som-i likhet med Den Katolske Kirke - lærer at søndagsplikten fremfor alt består i gudsdyrkelse.
Både den Katolske Kirke og den lutherske kirke gjør bruk av seremonier i sine gudstjenester. Seremonier svarer til vår menneskelige natur, som må erverve seg sin åndelige kunnskap ved hjelp av sanseinntrykk . å forkaste de religiøse seremonier fordi de er noe utvortes, er ulogisk. For da måtte vi likesågodt forkaste enhver forkynnelse eller bønn ved ord, som jo også er noe utvortes. Det er ikke noen vesentlig forskjell mellom et ord og en seremoni. Begge er tegn. Ord er tegn for våre ører , mens seremonier er tegn for våre øyne eller våre andre sanser, og som sådanne ofte bedre i stand til å tale til oss enn ord. Ved hjelp av alle våre sanser vil Kirken løfte vårt sinn til betraktningen av de himmelske sannheter. De religiøse seremonier bidrar til å skape den andaktssfære som er så gavnlig for vår gudstjeneste. Hos mange protestanter kan en for tiden iakta en voksende interesse for vår gamle Katolske liturgi, som de mer og mer etterligner.
Et av de vakreste symboler som vi Katolikker bruker er korstegnet. Det er en kortfattet bekjennelse av vår kristentro. Vi pleier å gjøre korsets tegn før og etter bønnen for å minne oss om at hver bønn må forrettes i Jesu navn, dvs. I tillit til Hans korsoffer. Opprinnelig gjorde også protestantene korstegnet .Luthers katekisme forlangte det uttrykkelig. Men hvorfor har de da senere latt gå av bruk dette hellige tegn, som fra oldtiden av var et særmerke for de kristne?
Det må også bemerkes at katekismen hans gjengir Fader Vår på samme måte som den fremdeles brukes i Den Katolske Kirke, nemlig uten slutningsordene:Ti ditt er riket, makten og æren i evighet. Disse ordene har protestantene senere tilføyet, fordi de fantes i noen bibelhåndskrifter. For tiden blir de dog alminnelig (også av de protestantiske bibelforskere)ansett som uekte.
Den Katolske Kirke tror at Jesus har innstiftet 7 sakramenter, nemlig foruten dåpen, Alterets Sakrament og skriftemålet også følgende 4: Fermingen, de sykes salving, prestevigselen og ekteskapet.
Fermingen er det samme som den håndspåleggelse apostlene utførte på de døpte for å meddele dem den Hellige Ånd(sml.Ap.Gj. 8,17; 19,2). I Hebreerbrevet (6,1-2)regnes håndspåleggelsen til de første ting en kristen må vite(<begynnelseslæren om Kristus>). Hovedformålet for dette sakrament er ikke å gi mirakuløse åndsgaver (som tungetalen), men å gi nådekraft til frimodig bekjennelse av troen i ord og gjerning. Fermingen kalles også konfirmasjon, men har ingenting med den lutherske konfirmasjon å gjøre(dog er det utvilsomt at de har tatt dette navn fra den gamle Katolske konfirmasjon).
De sykes salving finner vi også omtalt i Jakobs brev 5, 14-15:Er noen blant dere syk, da skal han kalle til seg Kirkens prester, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn;og troens bønn skal redde den syke , og Herren skal reise ham opp, og dersom han har gjort synder, skal de bli ham tilgitt.
Ved prestevigselen meddeles de prestelige fullmakter, samt en særlig nåde til å forvalte dem rett(sml 2Tim.1,6; 1 Tim. 5,22; Ap.Gj. 14,23). Skjønt den lutherske kirke teoretisk lærer at enhver kristen er prest, er den i praksis etter hvert mer og mer kommet til å anse den kirkelige ordinasjon ved biskoper som en nødvendig betingelse for at en rettmessig kan være prest.
Ekteskapet kalles i den hl. Skrift>en stor hemmelighet>, som skal være et bilede på den hemmelighetsfulle forening mellom Kristus og Kirken(Ef.5,31-32), noe som ikke er mulig uten Guds særlige nåde. Den Katolske Kirke har derfor alltid betraktet ekteskapet som et sakrament, noe som Jesus har knyttet en særlig nåde til. Et visst begrep om ekteskapets sakrale karakter er bevart hos de fleste lutheranere, som av den grunn ønsker en kirkelig vielse når de gifter seg.
Et av de viktigste kontroverspunkter mellom Katolikkene og protestantene har fra reformasjonstiden av vært læren om rettferdiggjørelsen. Dog er det for tiden neppe noen saklig forskjell mellom Den Katolske Kirkes og den nå alminnelig gjeldende lutherske oppfatning i dette lærepunkt. Alle er enige om at bare en levende tro kan frelse oss. <I Kristus Jesus gjelder bare tro som er virksom ved kjærlighet>(Gal.5,6). Frivillig må vi virke med til vår salighet ved å gjøre det gode, men våre gode gjerninger må være en frukt av troen. Dette har Den Katolske Kirke alltid lært. Luther påstod at gode gjerninger ikke er nødvendig til saligheten. Ofte tolket han sin lære om <troen alene> i den betydning at troen virker det gode spontant uten medvirkning av vår frie vilje. Denne oppfatning er oppgitt av praktisk talt alle lutheranerne. Det beklagelige er bare at mange protestanter ikke vil erkjenne at de er vendt tilbake til Den Katolske anskuelse. De fortsetter å bekjempe Den Katolske Kirke fordi de tilskriver den falske lære at vi ved våre egne gjerninger (som ikke er en frukt av troen) kan medvirke til vår salighet.
Noe som protestantene ofte har vanskeligheter med , er Den Katolske helgenkult, avlatpraksisen, læren om et renselsessted, fasteskikken, klosterlivet og prestenes cølibat. For en inngående forklaring av disse ting henvises til De Katolske lærebøker. Vi nøyer oss her bare med noen korte bemerkninger.
Det er helt misvisende når protestantene sier vi Katolikker tilber de hellige. Vi ærer dem bare som Guds venner og anmoder om deres forbønn, men vi viser dem ikke noen guddommelig ære. At hellighet fortjener ære både hos Gud og mennesker, sier den hl. Skrift på mange steder(sml.Mt. 5,19;Rom.2,10; Fil.4,8;2Tim.2.21; Salm.15,4;1Sam.2,30;Ordspr.10,7;Es.56,5). Bibelen beskriver de hellige som <sittende med Kristus på Hans trone>(Åp.3,21), for å utrykke den makt de sammen med Ham utøver(ved sin forbønn) og den ære de har krav på. Når<en rettferdigs bønn formår meget>(Jak.5,16)allerede på jorden, da gjelder dette meget mer om de <fullendte rettferdiges>(Hebr.12,23)bønn i himmelen. Også englene i himmelen ber for oss(Sak.1,12;Dan.10,20; Åp.8,3). Mange protestanter er ikke uvillige til å tro at de hellige har kunnskap om våre anliggender, og ber for oss. Således f.eks.prof.O.Hallesby i <Den kristne troslære2(s.477-479).Troen på de helliges forbønn godkjennes også av Apologien for den Augsburgske konfesjon(Conf.Wittenb.,Saxonica, Apol.ad art. Xxi). Når Gud gir de hellige den ære at de kan være forbedere, vil Han også gi dem den ære at vi påkaller dem. Å påkalle de hellige er ikke i strid med at Jesus som gud-menneske er den <ene mellommann mellom Gud og mennesker>(Tim.2,5). For ellers måtte vi heller ikke be for hverandre på jorden. Også de hellige ber i Jesu navn. Spørsmålet om hvorledes de hellige kan kjenne våre bønner, må ikke gjøre oss noen vanskelighet. De skuer Gud, og Han opplyser dem om alt som har betydning for dem. Bibelen beskriver dem som <vitner, som omgir oss>(Hebr.12,1) og som vi <er kommet hen til>(v22-23).
Helgendyrkelsen har være praktisert fra de eldste kristne tider av, noe som tydelig fremgår av de gamle liturgier, martyriologier, katakombeinskripsjonene og kirkefedrenes skrifter.
Den spesielle ære vi Katolikker gir Jesu mor, er heller ikke noen tilbedelse. Vi ærer henne bare som en benådet skapning. Derved oppfyller vi skriftens befaling: <Se fra nu av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har Han, den mektige, gjort mot meg, og hellig er Hans navn >(Luk.1,48-49). De store ting som vi ærer Maria for , er ikke så meget hennes legemlige medvirkning til Kristi komme, men mer hennes tro og sjelerenhet, som gjorde henne til en verdig mor for Gud. Maria er den nye Eva, som ved sin <fiendskap med slangen>(1Mos.3,15)virket med til at den nye Adam(Guds Sønn) tok imot av henne sitt legeme(den nye frukt-sml. Luk.1,42:<ditt livs frukt>), som skulle festes til det nye tre(korset). Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne det store Han har gjort mot henne for vår skyld. Og derfor vil han at vi skal ære henne som den <velsignede blant kvinnene>.
Hvor meget vi Katolikker enn ærer Jesu mor og de andre helgener, er dog Jesus sentrum i vårt religiøse liv.( Tenk f.eks.på den plass som Alterets sakrament med messeofferet inntar i Den Katolske kult). Hele vår helgenkult har dessuten til formål å forherlige Kristus. <Vi ærer tjenerne for at den hyllest vi viser dem, må gå tilbake til Mesteren >(Hieronymus,Ep.109,1). <Jesu Kristi navn blir herliggjort i dem>(2Tess.1,10-12), fordi <de har seiret i kraft av Lammets blod(Åp.12,11).
Neppe noe i Den Katolske Kirke blir i den grad missforstått av protestantene som avlatpraksisen. Avlat er ikke syndesforlatesle og heller ikke noe en kan kjøpe for penger. Avlat er bare en ettergivelse av de timelige(dvs ikke evige) syndestraffer, som i følge Bibelen ofte blir igjen etter at selve synden er forlatt. Syndsforlatelse er noe Kirken meddeler gjennom skriftemålets sakrament, og som vi først må ha fått før vi kan oppnå avlat. Kirken har aldri tillatt folket å tro at avlat kunne erstatte skriftemålet. Allerede dette er nok til å gjendrive den falske beskyldning at Kirken ved avlat solgte syndsforlatelse , ja endog synder for fremtiden.
Kirkens makt til å meddele avlat er inneholdt i den uinnskrenkede løsningsmakt som Jesus betrodde apostlene og særlig Peter(Mt.16,9;18,18). Apostlene var seg bevisst at de som Kristi fullmektiger også hadde dommermakt med hensyn til timelige syndestraffer(sml.2Kor.2,10).
Ingen er nødt til å erverve avlat. Det ordinære middel til å få ettergivelse for de timelige syndestraffer er personlig bot og bønn. Men i Kirken finnes det også en skatt av stredfortredende bot som medlemmene øver for hverandre. <Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser, for Hans legeme, som er Kirken>(Kol.1,24). Og det er denne stedfortredende soning ( i forening med Kristi fortjenester)den Kirkelige øvrighet tilbyr Gud og meddeler avlat ved den. Tanken på de helliges stedfortredende soning spilte allerede i oldtiden en stor rolle i Kirkens botspraksis. Et vitnesbyrd om dette er martyrbrevene, de sk. <libelli pacis>(sml.Kyprian Ep 55,17), som kan betraktes som en begynnelse til avlatpraksisen.
For at avlat ikke skal forminske, men tvert om fremme de troendes botsiver, pleier Kirken å knytte sin avlat til bestemte botsgjerninger, f.eks.bønner, faste og kirkebesøk. I middelalderen ble den også knyttet til almisser. Disse almissene var ikke noen betaling (godtgjørelse) for avlat. De var ment som en bot til sone for syndestraffene. Og hvorfor skulle det være noe ukristelig å gi almisser for å gjøre bot? Skriften selv oppfordrer oss til det(luk.11,41;Dan.4,27).
LÆREN OM ET RENSELSESSTED er helt Bibelsk og har fra oldtiden av vært alminnelig kristen tro . det siste har vi uttallige vitnesbyrd om i kirkefedrenes skrifter, de gamle liturgier og gravinskripsjonene i katakombene. Bibelen sire at intet urent kan komme inn i himmelen. Vi må <jage etter helliggjørelse, for uten den vil ingen få se Herren>((Hebr.12,14;1Joh.3,3;Fil.1,9-10;1Tess.3,13 5,23). Mange mennesker har ikke nådd denne fullkommenhet før de dør, men er likevel ikke så dårlige at en kan anta at de går evig fortapt. Jesus sier at menneskene endog vil bli dømt <for hvert unyttig ord>(Mt.12,36). De mennesker som dør med slike mindre synder, behøver sikkert ikke å vente på sin straff til hele verdens ende, da det ville være uforenelig med den himmelske salighet ennå å ha en straff i vente. Av dette må vi slutte at det gis en straff allerede straks etter døden, <et fengsel vi ikke kommer ut fra før vi har betalt den siste øre> (Mt.5,25-26). Med troen på et renselsessted er også forbundet den tro at vi kan hjelpe de døde ved våre bønner, ofre og botsgjerninger. 1.Kor.15,29: <Hva gjør ellers de som lar seg døpe for de døde>? Med disse ord hentyder Paulus til de kristnes skikk å påta sonelidelser for å tvette de avdøde(Mark.10,38 og Luk.12,50, hvor Jesus kaller sin lidelse en dåp på grunn av dens rensende kraft.) også jødene har fra før Kristi tid av bedt for de avdøde. Således berettes i 2 Makk.12,43-46 at den fromme Judas, jødelovens heltemodige forsvarer, <sendte 2000 sølvdrakmer til Jerusalem for å la frembære et syndoffer til forsoning for de døde, at de måtte bli forløste fra sine synder>. Den lutherske kirke står ikke helt avvisende mot bønnen for de avdøde. Apologien for den augsburgske konfesjon sier i art. 12: <Vi vet at de gamle taler om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr>. Det finnes også faktisk mange protestantiske teologer som forsvarer bønnen for de avdøde.(H.Martensen-Larsen, <De dødes plads i vor bøn>, hvor det henvises til en lang rekke protestantiske forfattere.
Våre Katolske FASTESKIKKER er det kristelig sett ingen ting å innvende imot. Selvfornektelse er en av de viktigste betingelser for et kristent liv.< Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg >(Mt.16,24). Kristendom er en korsets religion. Sammen med Kristus må vi også bli korsfestet(Gal.5,24,; 6,14). Askese er et uunnværlig middel i kampen mot synden, nemlig for å oppøve vår vilje til selvbeherskelse. <Den som ikke temmer sitt kjød i ting som ikke er forbudt, vil lett gi etter for det i ting som er forbudt>--- skriver Augustin (sermo de util.jejun. 3,3 og 5,6) dessuten må vi fornekte oss selv for å gjøre bot for de begåtte synder. En av de mest alminnelige former for selvfornektelse er å beherske sin spiselyst. Å faste er noe så naturlig at det fra gammel tid har vært i bruk ikke bare hos jødene men også hos andre folk. Kristus har ikke avskaffet fasten. Han fastet selv i 40 dager og 40 netter(Mt.4,2). I sin bergpreken anbefaler Han faste som noe velbehagelig hos Faderen(mt6,17-18). Han sa til apostlene at visse onde ånder bare kan drives ut ved bønn og faste (Mt.17,21). Utrykkelig forutsa Kristus at Kirken etter Hans bortgang skulle faste(Mt.9,15). Om fasteskikker tales det i Ap.Gj.13,2.3; 14,23. At de første kristne anså faste for noe gudvelbehaglig og rosverdig, fremgår også av 2Kor.6,4-5,23-27, hvor Paulus sier at han som <Kristi tjener> fastet ofte. Allerede Ireneus i det 2.århundre taler om bestemte foreskrevne fastedager som var i bruk blant de kristne fra gammel tid(Eus.H.E.V, 24).
Innenfor den lutherske kirke blir fastens betydning og evangeliske karakter mer og mer anerkjent. Mange protestantiske teologer anbefaler faste , men de har imot bestemte foreskrevne fastedager. Faste skal være en helt frivillig sak ---- sier de. Til dette er å bemerke at det også i Den Katolske Kirke er rikelig anledning til frivillig faste. Men at Kirken har fastsatt noen bestemte dager til å gjøre bot i fellesskap, er overmåtig nyttig, ja likefrem nødvendig , for å holde bevisstheten om plikten til selvfornektelse levende hos de troende. Bare å preke om forsakelse er ikke nok. Uten noen bestemte fasteforeskrifter ville det hos de fleste mennesker heller ikke bli noe av frivillig faste.
KLOSTERLIVET har sin opprinnelse i Jesu evangeliske råd om å gi avkall på sitt jordiske gods og familie livet for Guds rikes skyld(Mt. 19,12.21.27.29). om det i apostlenes tid ennu ikke var klosterbygninger som i vår tid, har det fra begynnelsen av vært mennesker som forlot alt for helt å kunne vie seg til Herrens og nestekjærlighetens tjeneste. Om diakonisser(vår tids søstre) som ved løfte forpliktet seg til ikke mer å gifte seg, taler Paulus uttrykkelig i 1 Tim.5,11-12.
Kirkens lov om PRESTENES CØLIBAT er et resultat av en utvikling som er helt i overensstemmelse med Evangeliets ånd. Tydelig fremholdt Jesus for sine apostler at den ugifte stand(å<gilde seg selv> i åndelig betydning, dvs. ved et løfte gi avkall på ekteskapet for bestandig) er den mest passende for dem som skal utøve prestegjerningen (Mt.19,12.27; Luk. 9,58). <Den ugifte har omsorg for Herrens sak> (1.Kor. 7,32). I begynnelsen kunne Kirken ikke finne nok ugifte prestekandidater, som var tilstrekkelig prøvet til livsvarig avholdenhet. Da krevde apostlene i det minste at en prest ikke skulle være gift mer enn en gang(1 Tim.3,2; Tit. 1,6). Døde en prests hustru måtte han for resten av sitt liv leve i cølibat. Etter at de kristnes antall var blitt større, og det fantes nok av prøvede menn som ville leve i cølibat, ble det praksis og deretter kirkelov(allerede på kirkemøtet i Elvira 300AD) at prestekandidatene bare ble valgt blant disse. Cølibatet er av overordentlig stor betydning for sjelesorgen, nemlig for at presten udelt kan ha omsorg for Herrens sak, og hans embete ikke blir nedverdiget til et levebrød. Dessuten kan han som sjelesørger meget kraftigere opptre mot ukyskhetssynder (og således værne om familielivet) ved å vise at seksuell avholdenhet er mulig. Med hensyn til klosterlivet er det i den senere tid en bedre vurdering merkbar hos flere protestanter. I England, f.eks. er det i det siste århundre opprettet mange protestantiske klostre , både for menn og kvinner. Den reformerte kirke i Frankrike har et kloster i Taise'i nærheten av Cluny.

GRUNNFORSKJELLEN MELLOM KATOLISISMEN OG PROTESTANTISMEN.
Kjernen i hele den konfesjonelle strid mellom Katolikkene og protestantene er læren om kirken. Katolikkene tror på en ufeilbart kirkelig læreembete. Protestantene derimot hevder prinsippet <Bibelen alene>. De har nok sine trossamfunn og sine trosbekjennelser, men de anerkjenner ikke noen kirkelære som en ufeilbar trosnorm. Deres eneste egentlige autoritet i trosspørsmål er enhvers subjektive bibelfortolkning.
Protestantene har i den apostoliske trosbekjennelse visstnok beholdt ordene: <jeg tror på en alminnelig kirke>. Men derved vil de bare uttrykke et åndelig fellesskap mellom alle kristne av de forskjellige konfesjoner, for så vidt som de alle tror på Kristus og har livs samfunn med ham . det er ikke deres mening ved disse ord å bekjenne sin tro på noen bestemt kirkelære eller organisasjon. Protestantismen, som er oppstått ved et brudd med den Universelle Kirke(Katolske), forutsetter at noe som hele kristenheten anser for troslære, kan være en villfarelse.
Også Katolikkene tror på Bibelen, men de river den ikke løs fra Kirkens levende tradisjon. Det er misvisende når protestantene fremstiller det som om vi setter Kirkens lære eller tradisjon over Skriften. Kirken lærer ikke noe som er i strid med Bibelen. Vi tilkjenner ikke Kirkens tradisjon større autoritet enn Bibelen, men påstår bare Kirkens lære står over den private bibelfortolkning. Det var ikke Jesu mening at Hans guddommelige åpenbaring skulle bevares ved hjelp av en bok alene, som enhver generasjon måtte lage sin egen kristentro av, uten hensyn til Kirkens tidligere forkynnelse. Jesus gav utrykkelig tilkjenne at den levende tradisjon skulle være hovedmidlet til kristendommens utbredelse og bevarelse. Han befalte sine disipler å gå til alle folk inntil verdens ende, og å preke for dem, og disse måtte høre deres ord(Mt.28,19-20; Mk. 16,15; Ap. Gj. 10,42; Mt. 18,17;Rom. 10,14-17;Tess.2,13). Apostlene innsatte lærere, som måtte overlever det de hadde hørt, til trofaste menn, som var dyktige til igjen å lære andre (2Tim.2,2). Hvordan apostlene innsatte etterfølgere til å fortsette deres læreembete , vil vi nærmere omtale senere . bibelen skulle aldri erstatte den levende tradisjon. En må derfor også legge merke til at de gamle trosbekjennelser (som f. ex. den apostoliske trosbekjennelse) ikke taler om Bibelen, men bare om Kirken som en norm for troen.
Jesus nedla sin lære i et levende samfunn, en Kirke, som Han lovte både sin og den Hellige Ånds vedvarende bistand, så den uforfalsket skulle forkynne <alt det Han hadde sagt> (Mt. 28,19-20; Joh. 14,16.17.26). <Helvetes porter skulle ikke få makt over Kristi Kirke> (Mt.16,18). Den er< sannhetens søyle og grunnvoll> (1Tim.3,15). Av dette må vi slutte at den katolske troslære , som hele kristenheten i mange århundrer før reformasjonen trodde på, umulig kan være en villfarelse. Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen på Kirken. Da luther innførte sin nye lære, påberopte han seg den Hellige Ånds veiledning. Men det er en anmasselse å tro at man personlig blir veiledet av den Hellige Ånd, når man samtidig forutsetter at den Hellige Ånd har sviktet hele kristenheten før.
At Kristus har innstiftet et vedvarende levende læreembete, kan vi bevise på to måter. For det første derved at Bibelen alene ikke kan være en tilstrekkelig veileder i troen. Og da Jesus vil at vi med sikkerhet skal kjenne hele den åpenbaring Han brakte til verden(<Alt det Han hadde sagt>), må vi anta at Han gir oss sin lære ved et annet middel enn bare Bibelen, nemlig ved et levende læreembete. Dernest kan vi av det Nye Testaments skrifter (som historisk pålitelige kilder)direkte bevise at Kristus har innstiftet en Kirke.
DET PROTESTANTISKE PRINSIPP< BIBELEN ALENE> ER UHOLDBART
Dersom Bibelen var ment som den eneste trosnorm, måtte den oppfylle disse tre betingelser: 1)De bibelske skrifter måtte fra apostlenes død av ha vært samlet og kjent i hele den kristne verden; 2) De måtte inneholde hele Kristi lære; 3) De måtte inneholde Kristi lære klart. Men Bibelen oppfyller ingen av disse betingelser.
De skrifter som apostlene etterlot, var etter deres død ikke samlet og kjent over den hele kristne verden med en gang.
Apostlene har selv aldri utgitt noen samling av sine skrifter. De enkelte skrifter var i begynnelsen bare kjent i begrensede kretser i forskjellige deler av den kristne verden. En del var skrevet for lokalmenigheter eller privatpersoner . etter hvert ble det laget avskrifter. Men det gikk flere menneskealdre etter apostlenes død (for enkelte skrifter flere århundrer) før man over hele den kristne verden visste hvilke skrifter som tilhørte Bibelen. Johannes-evangeliet og Johannes' Åpenbaring ble først skrevet henimot året 100. En lang tid var for mange den kirkelige tradisjon det eneste middel til å få kunnskap om Jesu lære. <Mange barbariske nasjoner>--- skrev Ireneus (140-202) --- <er kommet til troen uten papir og blekk-----i det de omsorgsfullt holdt seg til den gamle tradisjon(Adv. hær. III, 4,1-2). De visste for eksempel meget godt hva Nattverden er, ikke ved å granske noen bibelsteder hvor Nattverden blir omtalt, men fordi de så Nattverdspraksisen i de kristne menigheter, og blev undervist om den av prestene. Også etter at alle det Nye Testamentes skrifter var samlet, var det i mange århundrer, helt inntil oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i det 15. årh., umulig for de fleste mennesker å eie noen Bibel.
Bibelen inneholder ikke hele Kristi lære.
Det Nye Testamentes skrifter er for det meste leilighetsskrifter, rettet til personer som allerede var kristne, og det fremgår av hele deres natur at det ikke var forfatternes mening å gi en fullstendig oversikt over hele den kristne lære. Den protestantiske læresetning : < Vi må bare tro det som står i Bibelen>, er en selvmotsigelse, for denne setning finnes intetsteds i Bibelen. Bibelen selv henviser tvert om på mange steder til den muntlige tradisjon som de troende skal holde seg til istedenfor bare til det skrevne ord. <Derfor , brødre, stå fast og hold fast ved de overleveringer som dere har lært, enten det nu er ved vår tale eller ved brev fra oss> (IITess.2,15; Joh. 21,25; Iijoh.12; Filip 4,9; Åp. 3,3; I Kor. 11,2.34).
Noe som vi med sikkerhet bare kan kjenne gjennom den kirkelige tradisjon, har vi allerede nevnt, nemlig nødvendigheten av barnedåpen og plikten til søndagshvile. Men det er særlig en ting som viser hvor uholdbart prinsippet om <Bibelen alene> er, og det er at vi av selve Bibelen ikke kan vite hvilke bøker som må regnes til Bibelen. Dette er protestantismens store inkonsekvens. Reformatorene forkastet Kirkens autoritet under påskudd av at Bibelen alene er nok. Men det er gjennom Kirkens autoritet alene vi kan vite at alle de skrifter vi regner til Bibelen, faktisk hører til Bibelen, dvs. er inspirert av Gud. Av Bibelen selv vet vi ikke det. Ofte nevner den ikke en gang forfatterne til de enkelte skrifter. Det nytter ikke å henvise til
II Tim. 3,16, hvor Paulus sier at< den hele Skrift er innlest av Gud>. Denne tekst handler bare om Det Gamle Testamente, og sier dessuten intet om hvilke skrifter det Gamle Testamente består av. Faktisk har den Katolske Kirke i sitt Gamle Testamente 7 skrifter mer enn protestantene. Det er historisk sikkert at oldkirken regnet disse skrifter med til Bibelen. I hvert tilfelle vil protestantene aldri av Bibelen(eller ved noen slags testimonium Spiritus Sancti>, dvs. personlig opplysning av den Hellige Ånd) kunne bevise at de ikke hører med. Med hensyn til det Nye Testamentet står protestantene overfor en enda større vanskelighet, da det på intet sted i Bibelen finnes en utrykkelig uttalelse om det Nye Testamentes inspirasjon. Det er den Katolske Kirke som har samlet de bibelske skrifter, og historien viser klare at det er gjennom dens autoritet teologene kom til enhet om Bibelens kanon( =liste) . den eldste liste av det Nye Testamentes skrifter( den sk. <Canon Muratorianum> fra ca. 160 - 180) påberoper seg gjentatte ganger den Katolske Kirke for å bevise hvilke skrifter en skal motta og hvilke ikke . Selv Augustin sa: <Jeg ville ikke tro på Evangeliet, hvis ikke den Katolske Kirkes autoritet beveget meg til det. (C. Ep. Man. V,6). < Lær av Kirken> --- skrev Kyrillus av Jerusalem i sin kjente katekisme ( IV, 33,35) --- <hvilke bøker som hører til det Gamle Testamente og hvilke til det Nye Testamente. Hold dere borte fra de uekte>. Lignende uttalelser finnes hos mange andre kirkefedre.
Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være vår eneste trosnorm.
Bibelen er overmåte viktig for å bekrefte de kristne trossannheter, når en kjenner disse i forveien. I våre Katolske katekismer henvises det derfor stadig til den Hl. Skrift. Men Bibelen er ikke så klar at vi ved hjelp av den alene kan finne ut hva den kristne troslære går ut på. Den kristne religion er på ingen måte enkel. Den inneholder dype mysterier , som Bibelen ofte bare berører i forbigående, da den retter seg til mennesker som allerede er undervist i disse sannheter fra før. Uten en forutgående kunnskap om den Hellige Treenighet finner man ikke dette mysterium i den Hl. Skrift. Uten i forveien å vite hva Nattverden er, forstår vi ikke de forskjellige bibeltekster om Nattverden. Det samme gjelder læren om Kristi guddom og flere andre trossannheter, som også protestantene bare har sikkerhet om gjennom Kirkens tradisjon.
Bibelen selv sier at den er vanskelig å forstå hvis en ikke fra før er blitt opplært i den kristne tro. Sml. II Petr. 3,16: <I dem (Paulus' brev) er det noen ting som er vanskelig å forstå, som de ulærde og ubefestede fordreier --- slik som de også gjør med de andre skrifter --- til sin egen undergang> . Peter gir altså til kjenne at Bibelen også er vanskelig å forstå i ting som gjelder vår salighet.
Dessuten er allerede den store uenighet blant de tall løse protestantiske sekter, som alle tolker Bibelen på en forskjellig måte, er tilstrekkelig bevis på hvor uholdbart prinsippet <Bibelen alene> er. Deres uenighet dreier seg ikke bare om uvesentlige spørsmål, men også om mange viktige trosspørsmål: så som Treenigheten, Kristi Guddom, sakramentenes antall, Kristi nærvær i Nattverden, barnedåpens nødvendighet osv. Alle disse motstridende bibelfortolkninger kan dog ikke komme fra den Hellige Ånd. <Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud(I Kor. 14,33). Kristus er fredsfyrsten(Es. 9,6), som vil at det skal være enhet i troen (Joh. 17,20-23; Ef.4,5.13). Hans kongedømme ville bli en karikatur , dersom Han ikke hadde en annet middel å åpenbare sin vilje ved enn Bibelen alene, som gir anledning til så meget misforståelse og sektforvirring.
Det er ikke sant, som det ofte blir sagt av protestanter, at den Katolske Kirke er imot at folket leser i Bibelen. Tvert om, den insisterer meget på at de troende gjør en flittig bruk av Guds ord. Før luther utgav sin bibeloversettelse, var det fra Katolsk hold , siden boktrykkerkunsten i 1450, utkommet 56 oversettelser av hele Bibelen på de forskjellige Europeiske språk, deriblant 17 Tyske utgaver. For å kontrollere oversettelsene og å hindre misforståelse av Guds or har Kirken bare bestemt at de troende skal bruke de bibelutgaver som er godkjent av den Kirkelige øvrighet. Kirken er ikke redd Bibelen. Det er nettopp Bibelen som vitner om at Kristus har innstiftet den Katolske Kirke.
KRISTUS HAR INNSTIFTET EN KIRKE
Om kirken i alminnelighet.
Kristus kom ikke til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Det fremgår av mange steder i den Hl. Skrift at han ville forene de troende til et samfunn, til en Kirke (Mt.16,18), en hjord (Joh. 10,16), et legeme(Ef. 4,4), et rike(ikke et rike av denne verden, dvs. et politisk rike med verdslig opprinnelse og formål, men dog et rike i verden --- Mt. 13,41; Dan.2,35). Han ville samle Guds barn til ett(Joh. 11,52), og en som vil være kristen, må samle med Ham(Luk. 11,23). Bibelen viser også at de troende fra begynnelsen av opptrådte som en samfunnsmessig enhet. <Alle de troende holdt sammen> (Ap. Gj. 2,44). Det som gjorde dem til en Kirke var ikke bare det faktum at de hadde den samme tro. De hadde den samme tro fordi de var forenet til en Kirke. De som ble kristne, ble lagt til det samfunn av kristne som allerede eksisterte (2,41.47), og fikk fortsatt sin undervisning fra det(2,42). Et tegn på vranglære var at en ikke bevarte sin enhet med Kirken. <Disse er de som skiller seg ut> (Judas 19; Sml. Også I Joh. 2,19). Den kristne troslære var en samfunnslære, og ikke et diskusjonsemne som enhver kunne ha sin mening om. Når det oppstod tvil om ett eller annet trospunkt, så var det kirken som avgjorde det. Et eksempel har vi i kirkemøtet i Jerusalem, hvis beslutninger ble sendt til de forskjellige lokalmenigheter(Ap. Gj. 15,6, 16,4). Sml. Også I Kor. 14,36, hvor Paulus bebreider Korinterne, at de på egen hånd ville innføre en ny skikk. <Var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller er dere de eneste de er nådd til?> Apostelen vil si: Dere må ikke opptre som en uavhengig menighet, som om dere var Moderkirken eller hele Kirken.
Kirken er ifølge profetene det nye Jerusalem, som folkene skulle strømme hen til for å bli undervist i Kristi lære( Sml. Es. 2,2-3; 60,3-4.14; 66,20-21; Jer. 3,17; Mik.4,1-2). Ved sitt ufeilbare læreembete står den som et banner for folkene(Es. 11,10). Kirken er egentlig Kristus selv. Den er Hans mystiske legeme, som han fortsetter sin messianske virksomhet gjennom. Men derfor må Kirken være ufeilbar. Hvorledes ville en Kirke som er Kristus selv, kunne falle i villfarelese eller deles i sekter? Er Kristus delt? ( I Kor. 1,13). Når Jesus gjør mennesker til autoritative forvaltere av Hans nådemidler(sitt hellige legeme og blod i nattverden og syndsforlatelse i skriftemålet), hvorfor da ikke også til autoritative forvaltere av Hans læreembete?
Å undervise menneskene gjennom Kirken er mest overensstemmende med Guds visdom, som til oppnåelse av sine formål pleier å anvende minst mulig ekstraordinære midler. Å gi menneskene sikkerhet og enhet i troen ved en utelukkende individuell opplysning (som måtte gjentas for hvert enkelt menneske) ville kreve utallige mirakler. Det eksisterer et meget enklere middel, nemlig at Jesus pålegger enhver som vil bli Hans disippel, å slutte seg til det samfunn av disipler som Han før har meddelt Sin lære og som Han har lovet sin ufeilbarlige bistand.
Jesus vil at vi bare gjennom Kirken skal komme til klarhet om Hans lære, for at vårt medlemskap av Kirken samtidig skal være en bekjennelse av vår tro, og derved enheten i troen kan bli synlig og bli et enhetsbånd mellom de troende. Det er også bare ved troen på en ufeilbar Kirke at troens dyd kommer til sin rett. Å ville tro på Guds ord, men samtidig å kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Mange protestanter har prinsipielt imot et ufeilbart læreembete, fordi de ser i det en innskrenkning av tenkefriheten. Men dette er et ukristelig standpunkt, som vitner om mangel på troens ånd. Hvorfor skulle troen på et ufeilbart læreembete være en kristen uverdig? I apostlenes tider kunne de kristne heller ikke tro hva de ville( og ha alle slags forskjellige oppfatninger om dåpen, Nattverden, osv. ,likesom protestantene i vår tid). Hvorfor skulle det nu være annerledes?
Kristus har bare innstiftet en Kirke.
Kristus taler om sin Kirke(Matt. 16,18) og ikke sine kirker, om sin ene hjord(Joh. 10,16). Kirken er Kristi legeme som ikke kan deles. (I Kor. 1,13). Ett legeme og en ånd( Ef. 4,4). Et rike som er splidaktig med seg selv, går til grunne(Luk. 11,17). Kirken er det ene velbygde , tett sammenføyde Jerusalem (Salm. 122,3), som alle folk skal strømme hen til for å lære Guds veier(Es.2,3;osv.).
Visstnok anvendes ordet kirke (ekklesia) på flere steder i Bibelen også for å antyde en lokal menighet(Kirken på et bestemt sted). Men av Bibelen fremgår klart at de enkelte lokalmenigheter ikke var uavhengige kirker. De utgjorde til sammen en Kirke(Apgj. 9,31,20,28; Ikor. 15,9; Gal. 1,13; EF 1,22; 5,25.27.32; Kol.1,18.24; I Tim. 3,15). At lokalmenighetene ikke hadde lov til å opptre som uavhengige kirker, har vi eksempler på i Ap.Gj. 16,4 og I Kor. 14,36(sml. S. 27).
Et flertall av kirker er i strid med Kirkens vesen. Med rette skriver Augustin:< Ecclesia aut una aut nulla est>, dvs. Kirken er enten en eller ingen. (Lib. 2 c.Cresconium). hvorledes ville vi kunne høre Kirken (Mt. 18,17), dersom det var flere kirker? Hvis det stod menneskene fritt å skille seg ut og danne uavhengige kirker, ville enhver kirkelig autoritet gå til grunne.
Fra de eldste kristentider av er Kristi Kirke blitt kalt <Katolsk> (= alminnelig) for å betegne den i motsetning til de sekter som skilte seg ut. Vi finner dette navn hos kirkefedrene i hele den kristne verden. Det ble brukt på kirkemøtene og i de gamle trosbekjennelser. Navnet < Katolsk> som Kirken alltid har hatt, er allerede in seg selv et bevis på at den er den opprinnelige Kirke. Sekter pleier straks ved sin oppståen å få et karakteristisk navn( som oftest etter sin opphavsmann eller en bestemt lære) for å markere dem i motsetning til det kirkesamfunn de er gått ut fra, og dette navn( nettopp fordi det tjener som et trossymbol) vil de alltid beholde.
OM DEN KIRKELIGE ØVRIGHET(BISPE- OG PRESTEEMBETE).
Kirken kan ikke eksistere uten en kirkelig øvrighet. Den første kirkelige øvrighet var apostlene, som direkte ble innsatt av Kristus selv. Han gav dem et særlig navn, apostler, d.e. sendemenn, for å utrykke den særlige sendelse eller makt de fikk fremfor de øvrige disiplene (sml.Luk.6,12,flg).
Den sendelse eller makt som Jesus meddelte apostlene, (i overensstemmelse med Hans egen sendelse som profet, yppersteprest og konge) tredobbelt, nemlig; makten til å lære(Mrk.3,14; 16,14-16; Mt.28,16-19), makten til å forvalte nådemidlene(Mt. 26.,20; Joh. 20,21-23), makten til å gi lover( Mt. 18,18: 28,20). Fra Pinsedagen av ser vi også apostlene opptre som den kirkelige øvrighet med full bevissthet om sin særlige myndighet som lærere, nådeforvaltere og styrere( sml. Gj. 2,14.42; 6,6; 8,18; 16,4; osv.).
Jesus gav uttrykkelig til kjenne at apostlene måtte utøve disse tre embeter inntil verdens ende( Mt. 28,20), og altså skulle ha etterfølgere. Det må alltid være bestemte personer som er spesielt innsatt til å forkynne Guds ord, forvalte sakramentene og gi lover til ordning av det kirkelige liv. Protestantene er enige i det, og derfor har alle deres samfunn sine forstandere.
Men det store spørsmål er nu: Hvorledes skulle apostlenes etterfølgere bli innsatt? Hvert rike hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre. Hvilken grunnlov har Kristus gitt sitt rike? Vi må anta at Han har anordnet noe om dette viktige spørsmål. Han er den Nye Pakts konge, som all styremyndighet i Hans rike må gå ut fra, og derfor tilkommer det Ham alene å bestemme Kirkens grunnlov.
For det første kan det ikke være Hans mening at hvem som helst på grunn av et indre kall alene har rett til å opptre som kirkelig forstander. I så fall ville mange mennesker bare innbille seg at de er kalt av Gud, og følgen ville være en håpløs sektforvirring. Denne fremgangsmåte forkastes også av protestantene. Visstnok har alle sekter sin opprinnelse fra personer som utga seg for Guds sendemenn under påberop av et direkte kall. Men disse samme personer ville aldri tilkjenne sine tilhengere rett til å gjøre det samme. De visste meget godt at deres trossamfunn snart ville gå til grunne, dersom enhver som følte seg kalt til det, egenmektig kunne opptre som menighetsforstander.
Det tilkommer heller ikke menigheten å innsette prestene. Også denne fremgangsmåte fører nødvendigvis til sektforvirring. For hvem skal avgjøre hva en menighet er? På den måte kunne en hvilken som helst gruppe av mennesker slå seg sammen og velge sine forstandere. Enhver kirkelig enhet og autoritet ville gå til grunne.
Heller ikke kan det være Jesu mening at staten skal innsette prestene. Å la staten ordne med innsettelsen av prestene og derved råde over trosforkynnelsen og nådeforvaltningen ville være det samme som å underordne det evige under det timelige og gjøre Kristi rike til et rike av denne verden. Kongene skal ikke herske over kirken, men adlyde den( (Es. 60,3-14; Salm. 2,10; 72,11). Og hva ville det bli av Kirken i de mange land, hvor det ikke finnes en kristelig regjering? Også i våre såkalte kristelige land er statsstyret ofte antikristelig. Statskirkeprinsippet er også i strid med den enhet som hører til Kirkens vesen. Kirken skal være en hjord, som ikke må oppdeles i alle slags nasjonalkirker.
Den eneste gyldige fremgangsmåte for innsettelsen av den kirkelige øvrighet er den apostoliske suksesjon, dvs. bare apostlene kunne meddele de apostoliske fullmakter til andre og bare disse kunne overdra dem igjen til andre, så at den rettmessige kirkelige øvrighet til en hver tid bare er den som er innsatt av den forrige rettmessige øvrighet.
Den sendelse som apostlene fikk, var en meddelelse av Jesu egen sendelse ( likesom Faderen har sendt meg, således sender jeg også dere, --- Joh. 20,21; se også 17,18), og innbefattet likesom Jesu egen sendelse også makten til å sende andre. Apostlene var Jesu fullmektiger, som all sendelse måtte gå ut fra. Jesus gav utrykkelig til kjenne at de måtte utøve sin sendelse inntil verdens ende ( Matt. 28,18-20). Men dette kan bare ha mening for så vidt deres etterfølgere har sin sendelse fra dem. Gjennom den apostoliske suksesjon er apostlenes etterfølgere ett med apostlene selv.
At den apostoliske suksesjon er den eneste rettmessige fremgangsmåte for innsettelse av den kirkelige øvrighet, fremgår klart av apostlenes egen handlemåte. De tillot ingen å opptre som prest uten ved deres bemyndigelse. Overalt hvor de grunnla menigheter, innsatte de prester for å fortsette deres arbeide. De beskikket dem prester i hver menighet( Ap. Gj. 14,23). Ordet prest (som er en forkortelse av det greske ordet presbyteros) betyr bokstavelig eldre, men betegner ikke noen forrang i alder. Allerede lenge før Kristi tid anvendtes dette navn både hos jødene og hos andre folk som en betegnelse for øvrighetspersoner uten hensyn til alder. Også unge menn kunne være prester( sml. I Tim. 4,12).
Kirkelige embetsmenn med navnet prester og biskoper (episkopoi, d.e. tilsynsmenn) omtales på mange steder i det Nye Testamente. De utgjorde en særlig stand, utskilt fra de alminnelige troende. Sammen med apostlene var de den kirkelige øvrighet, innsatt for å vokte Guds Kirke(Ap.Gj.20,28). De tok sammen med apostlene del i rådslagningen på kirkemøtet i Jerusalem(Ap. Gj. 15,6), hvis bestemmelser ble kalt apostlenes og prestenes bud(16,4) . De alminnelige troende hadde rett til å tale til oppbyggelse og formaning og trøst (Kor.14,3), men prestene var de fast ansatte lærere, hvis embete det var å forkynne Guds ord og å forvalte nådemidlene (Jak. 5,14.15). De var forstandere (I Tess. 5,12.13), husholdere (I Tim. 1,4; Tit. 1,7) og ledere som de troende måtte lyde og rette seg etter, og som våkte over de troendes sjeler med tanke på regnskapet som de skulle avlegge( Hebr. 13,17) overfor Hyrdenes Hyrde(I Petr. 5,4).
For at de helt kunne hengi seg til sin gjerning, måtte de troende sørge for deres livsopphold (I Tess. 5,12; I Tim. 5,17; I Kor. 9,14; Gal. 6,6). Prestene måtte ikke blande seg inn i livets sysler (II Tim. 2,4).
I apostlenes tider var navnene på de forskjellige hierarkiske grader ennu ikke fastsatt, så at også alminnelige prester også ble kalt episkopoi(tilsynsmenn). Dog fremgår tydelig av den Hl. Skrift at de forskjellige hierarkiske grader allerede eksisterte. Flere ganger leser vi om geistlige embetsmenn som stod over de andre prester, og som det alene tilkom å vie nye prester. De var virkelige biskoper i samme betydning som vi bruker dette ord. Mens prestene bare hadde fått en del av den apostoliske myndighet, hadde biskopene fått den helt, innbefattet makten til å gi den til andre. Således var Timoteus innsatt som biskop av Efesus for der å styre presteskapet og å foreta presteordinasjon( sml. I Tim. 5,19.22). Sin bispevigsel hadde han fått av apostelen Paulus( sml. II Tim. 1,6) Titus var biskop på Kreta, hvor Paulus hadde latt ham tilbake for å innsette prester i hver by(sml. Tit. 1,5).
Apostlene overlot det ikke til menighetene å innsette prestene. Legfolket tok nok ofte del i valg av kandidatene for de geistlige embeter. Men innvielsen skjedde ved håndspåleggelse av apostlene eller de av dem innvidde biskoper. De alminnelige troende opptrådte som vitner ved preste- eller bispevielser(I Tim. 6,12; II Tim. 2,2). Når legfolket ikke engang hadde lov til å innsette menighetstjenerne (Ap.Gj. 6,3.6), da hadde de ennu mindre makt til å innsette prestene. De kandidater som folket valgte til menighetstjenere, måtte de stille frem for apostlene for at disse ved å legge sine hender på dem skulle innsette dem til å røkte dette verv.
De biskoper som apostlene innsatte, beholdt sitt embete også etter apostlenes død. Dette gav disse utrykkelig befaling om( II Tim. 4,5-6; Ap. Gj. 20,25-31; I Petr. 5,1-4). Og på den måte er bispeembete blitt fortsatt i alle århundrer ved at de engang innsatte biskoper beholdt sitt embete etter sine forgjengeres død. I oldkirkens tradisjon har vi mangfoldige vitnesbyrd om at den apostoliske suksesjon fra de eldste kristentider av ble betraktet som Kirkens grunnlov. Kristi legemes kjennemerke finnes i suksesjonen av biskopene, som apostlene hadde betrodd Kirken på hvert sted( Ireneus, Adv. hær.IV, 33,8). Vår herre, hvis forskrifter vi med ærefrykt må overholde, er opphav til den biskoppelige verdighet og Kirkens innretning…. Derfor fortsetter også bispevielsen under tidenes og suksesjonenes vekslinger, så at Kirken er grunnlagt på biskopene og enhver kirkelig handling forrettes under deres ledelse…. Dette er anordnet ved Guds lov(Kyprian, Ep. 33,1). Forresten må enhver kunne forstå at læren om nødvendigheten av den apostoliske suksesjon umulig kan være en oppfinnelse av Kirken. Hvorledes hadde en slik lære kunnet bli innført, dersom man visste at biskopene tidligere ikke ble innsatt ved den apostoliske suksesjon? Det ville ha været like umulig som i vår tid innenfor de protestantiske kirkesamfunn, som ikke eier den apostoliske suksesjon.
Hvert brudd med den apostoliske suksesjon er et opprør mot den rettmessige Kirkes øvrighet. Protestantene står overfor følgende dilemma: Enten var den kirkelige øvrighet som luther gjorde opprør mot, rettmessig eller ikke. Det siste kan vi ikke anta. Det ville være i strid med Kristi guddommelige verdighet og Hans utrykkelige løfte om å bistå Kirkens styreembete alle dager inntil verdens ende, dersom Hans Kirke i noen tid hadde vært uten rettmessige styrere. Men hvis den kirkelige øvrighet luther brøt med, var rettmessig, da var hans opprør et opprør mot Kristus selv.

PAVEDØMMET
Blant apostlene innsatte Jesus en, nemlig Peter, til å være den øverste styrer, og Han gav tilkjenne at også dette særlige styreembete (Paveembete) skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper.
Vi kristne som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur, må ikke forundre oss over at Han har gitt sitt rike formen av et menneskelig samfunn (med menneskelig styrere og synlige nådemidler) og at Han til å bevare dets enhet også bruker dette menneskelige middel at en blant styrerne har den øverste ledelse. Pavedømmet er ikke i strid med at Kristus selv er hodet for Kirken( Kol. 1,18). Det er, i likhet med de øvrige kirkelige embeter, bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Uten et synlig overhode kan det faktisk ikke eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet Pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den Hl. Skrift som grunnleggelsen av Pavedømmet.
JESUS INNSATTE PETER TIL KIRKENS ØVERSTE STYRER
Allerede da Jesus møtte Peter for aller første gang, utpekte Han ham til Kirkens klippe. <Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes' sønn. Du skal hete Kefas, det er utlagt: Peter> (Joh.1,42). Fra begynnelsen av stod Kirkens organisasjon foran Jesu tanker. Med et betydningsfullt blikk på Peter overskuet Han alle århundrer og så Han sin Kirke uatskillelig forenet med den klippe den skulle bygges på.
På en høytidelig måte forklarte Jesus senere betydningen av navnet klippe. Det var i Cesarea-Filippi, etter at Peter alene i de andre apostlers nærvær hadde bekjent sin tro på Kristi Guddom. Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas sønn; for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader som er i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter(på arameisk kefa= klippe), og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke1), og helvetes porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva som helst du binder på jorden, skal være bundet i himmelen , og alt du løser på jorden skal være løst i himmelen(Mt. 16,17-19).
1) De protestantiske bibeloversettelser pleier å erstatte ordet kirke med menighet. De nyere utgaver er dog igjen begynt å bruke ordet kirke. I og for seg har et navn ikke så meget å si, hvis en legger i ordet menighet betydningen av et organisert trossamfunn. Nettopp teksten hos Matteus viser klart at Jesus med ekklesia mener en organisert enhet(bygning)som holdes sammen ved en øvrighet. I den apostoliske trosbekjennelse oversetter protestantene ordet ekklesia alltid med kirke. Men da er det inkonsekvent når de i Bibelen bruker ordet menighet.

Peter skulle for Jesu Kirke være det som en klippe er for en bygning. På samme måte som en klippe holder en bygning oppe og sammen, måtte Peter opprettholde den kirkelige enhet. Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at Jesus ville gjøre ham til Kirkens overhode, som med bindende og derfor ufeilbar autoritet kunne avgjøre trosspørsmål. I Kristi Kirke skulle Peter også være husfar, dvs. den som eier nøklene, og derved forestår forvaltningen av Kirkens nådeskatter, sakramentene. Ordene<hva som du binder…og løser> osv. uttrykker Peters øverste myndighet som lovgiver.
Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse --- som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Utrykkelig sier Jesus at Peter selv er klippe, likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro(dvs.. ved selv å stå fast i troen).
Et tydelig bevis på den lederstiling Peter skulle få, er også de ord Jesus uttalte under den siste Nattverd: <Simon, Simon, se satan har krevet dere for å sikte dere som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke skulle svikte, og når du engang har omvendt deg, da styrk dine brødre> Luk.22;31-32). For å bevare alles tro er det nok at Jesus ved sin overnaturlige hjelp gjør Peter fast i troen. Hans embete er det å styrke de andre.
Den høytidelige innsettelse fant sted like før Jesu Himmelfart. Om den beretter Johannes oss i det siste kapittel av sitt evangelium. Jesus forberedte den viktige handling ved et mirakel som Han lot Peter spille en særlig rolle i. < Simon Peter gikk om bord og dro garnet på land, fullt av store fisk , hundre og treogfemti; og enda det var så mange, gikk garnet ikke i stykker( Joh. 21,11). Ved dette ville Jesus hvorledes Hans Kirke, trass i dens store utbredelse, ville bevare sin enhet gjennom det hyrdeembete Han grunnla i Peter. <da de nå hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham: vokt mine lam. Han sier atter til ham, Simon, sønn av Johannes, elsker du meg? Han sier til Ham, Ja Herre, du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham, røkt mine får. Han sier tredje gang til ham, Simon ,sønn av Johannes, elsker du meg? Peter ble bedrøvet fordi Han tredje gang sa til ham, elsker du meg? Og han sa til Ham, Herre du vet alt, du vet at jeg elsker deg. Han sier til ham, vokt mine får( v.15-17).
Formålet med denne scene var ikke å gjenoppta Peter i apostelkollegiet. Peter har aldri vært utstøtt av apostelsamfunnet. Gjentatte ganger før hadde Jesus allerede vist seg for Peter (Luk. 24,34: Joh. 20,19.26) og gitt tilkjenne at Han hadde tilgitt ham. På oppstandelsesdagen gav Jesus ham sammen med de andre apostler sin fred og sin sendelse med makten til å forlate syndene. Jesus ville gjøre Peter til noe mer enn de andre apostlene. Derfor spurte Jesus ham også om han elsket Ham mer enn de andre. Peter ble innsatt til hyrde for hele hjorden, lemmene og fårene, både de alminnelige troende og lederne. Mine, sa Jesus, dvs. alle uten begrensning.
Etter Jesu himmelfart ser vi Peter også faktisk opptre som Kirkens øverste leder. Apostelkollegiet betegnes i apostlenes gjerninger som Peter med de elleve, Peter og apostlene(5,29). Det var Peter som forestod valget av Mattias(ApGj. 1,15 flg). Som leder for de elleve trådte han frem på Pinsedagen . han reiste ut for å inspisere og befeste det første misjonsarbeid blant samaritanerne. Om Peter sier den Hl.Skrift at han dro omkring allesteds. Han gav de første hedninger adgang til Kirken. Han hadde det avgjørende ord på kirkemøtet i Jerusalem. Et bevis på Peters anseelse er også at de bibelske forfattere alltid setter hans navn øverst i apostellistene. Peter var ikke før alle andre kalt til apostelembetet. Utrykket den første kan ikke ha noen annen betydning enn at den første eller øverste i verdighet.
En misskjenning av Peters lederstilling ser protestantene ofte i episoden i Antiokia, da Paulus sa Kefas imot like opp i øynene(Gal. 2,11), fordi han av frykt for jødene unndro seg fra hedningenes måltid. I virkeligheten er denne episoden et sterkt bevis på den autoritet Paulus tilkjente Peter. Nettopp fordi Paulus visste at særlig Peters eksempel kunne bli til forargelse, trådte han så frimodig opp mot ham, og beretter han om dette til galaterne. Peters taktiske feil har ingenting å gjøre med hans ufeilbarhet i lærerembetet.
I samme brev til galaterne vitner Paulus om sin høyaktelse for Peter ved å si at han gjorde en ekstra reise til Jerusalem med det formål å bli kjent med Kefas. I I Kor.9,5 påberoper han seg Peters autoritet fremfor de andre apostlers og fremfor Jesu slektningers autoritet.
Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
På samme måte som de embeter som var felles for alle apostlene, er gått over til biskopene, skulle også Peters embete som Kirkens overhyrde fortsettes gjennom etterfølgere(Pavene).
Jesus innsatte Peter til klippe for sin Kirke. Men en klippe må vedvare så lenge bygningen skal stå. Dersom Peters embete som Kirkens overhode ikke var ment som en vedvarende institusjon, kan vi ikke forstå hvorfor Jesus har villet et slikt embete i apostlenes tid, da faren for trosspaltning ikke var stor. Denne fare ble meget større senere, og tiltok jo mer kristendommen utbredte seg og jo lenger tid det var gått siden apostlenes død. Jo høyere kirkebygningen reiser seg, dess mer trengs det en klippe til å holde den oppe. Jo større Kristi hjord blir, dess mer trengs det en hyrde til å holde den sammen.
Jesus sier at helvetes porter ikke skal få makt over Hans Kirke. Og ingen betviler at Han derved mente at Hans Kirke aldri (heller ikke etter Peters død) ville gå til grunne. Grunnen til Kirkens uforgjengelighet er ifølge Jesus det faktum at den er bygget på Peter. Men Peters personlige opptreden den korte tid han levde på jorden, var ikke slik at det kan sies å være grunnen til at helvetes porter aldri har fått makt og aldri vil få makt over Kirken. Derfor må vi nødvendigvis anta at den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, betyr Peter som lever videre i sine etterfølgere.
PETERS ETTERFØLGERE ER BISKOPENE AV ROM.
Faktisk er det de romerske biskoper alene som utgir seg for Peters etterfølgere. Og da Peter --- som vi har bevist --- må ha etterfølgere, følger allerede av dette at de romerske biskoper er Peters rettmessige etterfølgere.
Vi har de mest sikre historiske beviser for at Peter selv hadde sitt bispesete i Rom og døde martyrdøden der. Hele oldkirkens tradisjon vitner om det(Clemens, Ignatius, Dionysius av Korint, Ireneus, Tertullian, Clemens av Alexandria, Cajus, Hippolytus, , Origenes, Kyprian,osv.). I Rom er Peters gravsted (noe som på en klar måte er blitt bekreftet ved de siste utgravinger). Også av Bibelen fremgår at Peter kort før sin død oppholdt seg i Rom ,I Petr.5,13: Den medutvalgte menighet i Babylon hilser dere, likesom Markus min sønn. Babylon var for de kristne en betegnelse for det hedenske Rom. Og av Paulus' brev vet vi at Markus oppholdt seg i Rom både under Paulus' første fangenskap(Kol. 4,10 og Filemon v.24) og under hans annet fangenskap )II Tim. 4,11). Peters opphold og martyrdød i Rom blir for tiden ikke benektet av noen seriøs protestantisk historiker.
Av historien fremgår også at de romerske biskoper alltid har opptrådt og av Kirken alltid vært anerkjent som arvtagere etter Peters klippeembete. Vi kan for eksempel henvise til Pave Clemens' autoritative inngripen i stridighetene i Korint(ca.96 AD, da apostelen Johannes ennu levde). Ignatius av Antiokia, en disippel av Johannes, sier om den romerske Kirke at den har forsete og er forstander for kjærlighetssambandet(Brev til romerne). En annen eldgammel forfatter, Ireneus(født i Lilleasia mellom 115 og 140AD), sier om den romerske Kirke : Med denne Kirke må på grunn av dens særlige forrang alle kirker, dvs. de troende på alle steder, stemme overens; i den(= i samfunn med den) har de troende på alle steder alltid bevart den apostoliske tradisjon(Adv. hær. III3,2). Deretter nevner han rekkefølgen av alle romerske biskoper inntil den daværende Pave Eleutherus(175-189). Og så tilføyer han: Ved denne suksesjonsrekke er den kirkelige tradisjon og sannhetens forkynnelse fra apostlene kommet til oss(III,3,3). Hvordan hele Kirken både i øst og vest anerkjente den romerske biskops overherredømme og ufeilbarlighet i lærerembetet, avlegger også kirkemøtene i oldtiden tydelig vitnesbyrd om. Således erklærtes på kirkemøtet i Efesus(431AD): Det er en kjensgjerning , som ingen tviler på, og som i alle århundrer er anerkjent, at den salige Peter, apostlenes fyrste og overhode, troens søyle og den Katolske Kirkes grunnvoll, alltid lever og dømmer i sine etterfølgere.
Mange protestanter har en aldeles feilaktig forestilling om hva den Katolske lære om pavens ufeilbarlighet går ut på. Og dette er en av hovedgrunnene til at de så vanskelig kan bøye seg for alt det Bibelen sier om pavedømmet. Ufeilbarheten betyr ikke at paven er syndfri, men bare at Gud ved en særlig bistand bevarer ham imot villfarelse i forkynnelsen av tros- og sedelæren (ikke altså for eksempel i uttalelser om rent naturvitenskaplige spørsmål). Ufeilbarligheten vil ikke si at paven kan svare på alle mulig religiøse spørsmål, heller ikke at han blir inspirert av Gud. Han får ikke nye åpenbaringer. Pavens ufeilbarhet gjelder , i likhet med Kirkens ufeilbarlighet, bare bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har mottatt og har overgitt til Kirken. Paven er ikke ufeilbar når han som privat person(som teolog eller forfatter) uttaler seg om et religiøst spørsmål , men bare når han som Kirkens overhyrde avgjør en tros- eller sedelære som bindende for hele kristenheten.
En skal ikke forestille seg paven som en åndelig diktator, som hindrer den personlige tenkning. En slik forestilling er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den Katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nutiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. Et umåtelig felt til fri forskning står alltid åpent. Teologenes arbeide er noe uendelig meget mer enn bare å spørre hva paven mener. Paven uttaler aldri en definisjon uten å ha hørt teologenes mening(noe som han i samvittigheten er forpliktet til), og gjerne først etter å ha fått anmodninger om det fra alle verdens kanter. Likesom Peter på kirkemøtet i Jerusalem først reiste seg etter at apostlene og prestene ved et langvarig ordskifte hadde overveiet saken (Ap. Gj. 15,7), således har paven alltid først latt teologene grundig undersøke og diskutere de spørsmål som skulle avgjøres.

SLUTNING
Vi har bevist at Kristus har innstiftet en Kirke, og at den er den Katolske Kirke. Av dette følger at vi i vår samvittighet er forpliktet til å tilhøre den Katolske Kirke. En må ikke si at spørsmålet om hvilket kirkesamfunn vi tilhører, er av underordnet betydning, siden Katolikkene og protestantene likevel i så mange andre ting stemmer overens. Jesus vil at vi skal tro alt det Han har sagt. Det står oss ikke fritt å forkaste noe av den åpenbaring Guds Sønn har brakt til verden. Og hele denne åpenbaring kjenner vi bare gjennom den Katolske Kirke. Jesus vil ikke at det skal være trosspaltning blant de kristne. (Joh. 10,16; 11,52; 17,11.21-23; I Kor. 14,33; Ef. 4,3-5). Sektforvirring er en hån mot Gud og den største hindring for at den hedenske verden omvender seg til Kristus(Joh. 17,21.23). Forkastelsen av et ufeilbart læreembete er også skyld i at mange protestanter ikke mer vet hva de skal tro og er i stor fare for å miste kristentroen helt. Mange tror ikke lenger på Kristi guddom og ser i Bibelen nærmest bare en verdslig bok.
Noe av det verste er at de protestantiske kirkesamfunn av tapet av den apostoliske suksesjon har mistet flere viktige nådemidler, så som den gyldige Nattverd og den gyldige absolusjon i skriftemålet. Kristendommen er mer enn en tro på dogmer. Kristendommen er fremfor alt et liv i samfunn med den levende Kristus i Alterets Sakrament. Om enn mange protestanter tror på Jesu nærvær i Sakramentet, er det dog noe helt annet å eie Jesu virkelige nærvær. Hvem tør da si at det er likegyldig hvilket trossamfunn vi tilhører? Det gjelder vårt samfunn med den levende Kristus. Og Kristi person er ikke noen bisak.
KAN DA PROTESTANTENE IKKE BLI SALIGE?
Å bli Katolikk er en samvittighetsplikt for enhver som vet at den Katolske Kirke er Kristi sanne Kirke. Men om noen ved uforskyldt uvitenhet står utenfor den Katolske Kirke, men oppriktig søker sannheten og etter beste evner holder Guds Bud, vil Gud ikke nekte ham nåden til i det minste åndelig å tilhøre Kirken og derved å kunne oppnå den evige salighet. Man skal vokte seg for av menneskefrykt eller andre jordiske beveggrunner å holde seg tilbake fra å bli Katolikk. For i så fall gjelder Jesu ord: Den som ikke tror , skal bli fordømt(Mrk. 16,16), og Den som elsker sin far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sin sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd( Mt.10,37).

DEO GRATIAS