Fra Apostlenes gjerninger:

I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot , som eders fedre, således også I.

Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nu har forrådt og myrdet, I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!

MESSIAS JESUS ER VEIEN TIL HIMMELEN! RASISTISK SIONISTISK FARISEISME ER VEIEN TIL HELVETE!

Den kristnes holdning.

DE KRISTNE OG ISRAEL

''Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som fornekter Faderen og Sønnen.''

Noen av dagens kristne er stilt overfor et samvittighetsproblem på grunn den nåværende staten Israel. Noen, følsomme for det jødene kaller det ''Hitlerske holocaust'', skyndte seg å anerkjenne denne staten, men noen nekter å gjøre det av to årsaker:

1) På grunn av at de har innsett uretten som er gjort mot det palestinske folk, som med vold er blitt jaget ut av sitt land.

2) Av årsaker forbundet med kristen tro og vitnesbyrd. Siden dette er et svært følelsesladet emne, egnet til å vekke sterke reaksjoner, må det på forhånd sies at problemet ikke er behandlet i en anti-semittisk ånd, men er fremtvunget av en lidenskapelig interesse for sosial og religiøs rettferdighet. Vi er for religiøs frihet for alle og hvor som helst, også i Israel, hvor vi håper at de flere millioner palestinere i eksil - kristne og muslimer - vil bli tillatt å vende tilbake av de israelske myndigheter, som nå nekter å repatriere dem på grunn av at de ikke er jøder.

For å klargjøre problemet må vi stille oss selv følgende spørsmål:

Hva betyr anerkjennelse av staten Israel for en kristen? Er det å anerkjenne ''fait accompli'' av dens tilstedeværelse i Palestina, eller legitimiteten av dens tilstedeværelse her idag? Når det gjelder dette ''fait accompli'', som en historisk begivenhet, kan man ikke gjøre annet enn å merke seg tilstedeværelsen i Palestina - og bare siden 1948 - av et politisk vesen, som de Forente Nasjoner - som en verdslig institusjon - gikk med på anerkjenne som ''staten Israel''.

Men hva med legitimiteten av denne tilstedeværelse på palestinsk territorium?

La oss ta et eksempel: En mann besitter et stjålet objekt. Vi anerkjenner det faktum at dette objekt er i hans besittelse, men kan vi godta dette faktum ved å anerkjenne ''legitimiteten'' av det uten å begå en alvorlig urett?

På denne måten blir samvittighetsproblemet vi kristne i dag stilles overfor følgende:

Kan vi godta legitimiteten av staten Israel i Palestina? Når vi snakker om legitimiteten av en stat, henviser vi til en historisk rett i et bestemt land, i Israels tilfelle blir også en bibelsk rett fremsatt. Vi må derfor snakke om Israels historiske og bibelske legitimitet.

DEN HISTORISKE LEGITIMITET

En kan ikke finne historiske argumenter som er tilstrekkelig gyldige til å rettferdiggjøre en israelsk stat i Palestina i det 20. århundre.

Dette landet tilhører palestinske innbyggere, slik alle land tilhører sine egne innbyggere. Fire milioner palestinere krever sine legitime historiske rettigheter over den palestinske jord. Disse rettighetene er før-Bibelske, og Bibelen nevner Palestina og palestinerne. Deres kriger mot de jødiske angriperne er kjente (1 Samuel 28).

Før Jesu komme prøvde jødene flere ganger å skape en israelsk stat i Palestina på palestinernes bekostning. Denne staten tok form av et kongedømme ca. 1000 f. Kr. Men etter mindre enn hundre år ble kongedømmet delt i to: Nordriket i Samaria og Sørriket i Judea. Senere forsvant begge riker. Det første ble ødelagt av assyrerne i 722 f.Kr., 200 år etter sin opprettelse, mens det andre ble utslettet i 586 f. Kr. ved den babylonske invasjonen, ca. 400 år etter at det ble opprettet. Jødene ble deretter landforvist til Babylonia, og bare et lite antall av dem ble igjen i landet. De opprinnelige innbyggerne, palestinerne, ble derimot boende i Palestina. Det jødiske kongedømmet gjenoppstod ikke før med Herodes den store i år 37 f. Kr. Ca 100 år senere, i år 70 e. Kr., ble dette kongedømmet erobret av Titus" romerske tropper. En del jøder (noen få tusen), hovedsakelig fra Jerusalem, ble tatt som krigsfanger av romerne. I denne forbindelse er det viktig å påpeke at jødiske bosetninger allerede før år 70 fantes i hele det romerske imperium. I Alexandria alene bodde det over 1 million jøder. Etter oppstanden mot romerne i år 135 var det først og fremst Jerusalem-jødene som ble fordrevet, og det var mange nok igjen i Palestina til å sette opp et religiøst senter - riktignok ikke i Jerusalem. Landets opprinnelige palestinske befolkning ble tilbake.

Nesten 2000 år senere, i 1948, ble det opprettet en ny israelsk stat i Palestina. Denne staten gjorde krav på landet, på bekostning av palestinerne, som alltid hadde bodd her. Jødene, som vendte tilbake i store mengder fra hele verden, kastet ut palestinerne med voldelige midler. Disse måtte forlate sine hjem under tragiske omstendigheter. De ble landsforvist til de omkringliggende arabiske land, der de måtte bo i telt under elendige forhold. Stormaktene var behjelpelige ved den jødiske innvandringen til Palestina, mens palestinerne ble tvunget ut. 14 mai 1948 ble så staten Israel proklamert. Et kvarter etter proklamasjonen ble staten anerkjent av stormaktene, som om Palestina og palestinerne aldri hadde eksistert.

Likevel er de historiske bevisene på det klare og overveldende ( Bibelsk: 4. Mosebok Nb. 13,21 - sosialt, kulturelt, folkloristisk, gamle og samtidige palestinske penger, osv.).

Vi legger merke til at de som støtter Israel har dårlig samvittighet overfor jødene, og for å lette sin samvittighet stemte de for en jødisk stat i Palestina. Men det kan ikke skapes rettferdighet ved å nekte palestinerne deres legitime rettigheter til fordel for andre. Som før nevnt: Man kan ikke disponere over noe som tilhører en annen. For å ta et eksempel: En amerikaner eller en nordmann, for eksempel, har ikke rett til å disponere over palestinsk jord, som selvsagt ikke tilhører ham. Et spørsmål kan dermed stilles til dem som vil tilfredsstille sin egen samvittighet ved å plassere jødene i et jødisk hjem-

land: Hvorfor ikke gi dem et stykke av ens eget land, europeisk eller amerikansk, som de så kan disponere fritt? Det vanlige svaret er å bringe frem en ''bibelsk legitimitet''. Ifølge denne har israelerne en bibelsk rett til Palestina. På denne måten blir vi flyttet fra en historisk til en åndelig, eller teologisk, plattform, og dette ofte av mennesker som ignorerer Bibelen og teologien. På denne måten krever man av oss at vi som kristne må anerkjenne at sioniststaten Israel har en bibelsk rett. Dagens apostler oppfordres til å vitne i favør av slike som åpent benekter at Jesus er Messias, og som venter på en annen Messias. Denne oppfordringen blir fremlagt i den hellige Bibels navn. Dette er et alvorlig samvittighetsproblem. For judaismen er hverken en rase eller et geografisk land, men en religion som finner sin fullkommenhet i Jesus Kristus.

Sett fra et kristent synspunkt er det like absurd å anerkjenne en jødisk stat for jøder, som å anerkjenne en kristen stat for kristne.

DEN BIBELSKE LEGITIMITET

Mange kristne støtter Israel fordi de, i god tro, mener at de hjelper Guds utvalgte folk til å reise tilbake til det lovede land. Vi synes derfor det er viktig å minne dem om hvem som er Guds folk og hva som er det lovede land sett i lys av Evangeliet.

DET LOVEDE LAND

Palestina er ikke et land som av Gud er lovet bort til dagens israelere. Grunnen til det er følgende:

1) Det lovede land er et åndelig symbol, ikke en geografisk realitet.

2) Løftet ble gitt på visse betingelser.

DET LOVEDE LAND ER ÅNDELIG:

Gud lovet Abraham og hans etterkommere et land. Men begrepet ''det lovede land'', som ment av Gud, ble gjennom alle århundrer forklart av Bibelen på denne måten: Det skulle til slutt komme som en åndelig realitet, ikke som et geografisk sted. Derfor sier forfatteren av Hebreerbrevet: Ved tro oppholdt han (Abraham) seg som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte, for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper av (Hebr. 11,9 - 10). Landets åndelige karakter har sine røtter i det Gamle Testamentet. Således var Levi stamme ikke ment å få noen del av det palestinske land. Gud var deres del. Bibelen sier om dette: Men til Levi stamme gav Moses ingen arv: Herren, Israels Gud, er deres arv, således som han hadde sagt til dem (Jos. 13,33). Dessuten sier salme 36,37 at de ydmyke og rettskafne skal arve jorden, og vi kan ikke si at alle israelere som lever i Palestina i dag er ydmyke og rettskafne. Videre kan vi finne disse egenskapene hvor som helst. Jesus forklarer denne kjennsgjerningen ved å si at Guds rike ikke er av synlig eller politisk art, men at det finnes i den troendes hjerte. Når fariseerne spurte ham om når Guds rike ville komme, visste han at de mente det universal-politiske sionistiske keiserriket. Han svarte: Guds rike kommer ikke på den måte at en kan se det med sine øyne, heller ikke skal de si: Se her eller der er det! For se, Guds rike er inne i eder (Luk. 17,20 - 21).

I moderne judaisme finner vi mange rabbinere som understreker det lovede lands åndelige dimensjon. Følgende utsagn av den store rabbi Jonathan Eybeschutz er typisk: Det er skrevet: I skal bo i det land jeg gav eders fedre, og I skal være mitt folk, og jeg vil være eders gud (Esek. 36,28). Gud lovet Abraham å gi ham Kanaans land. Men da Sara døde hadde han ikke noe land å begrave henne i. Hvordan var så løftet oppfylt?

Det er to land som bærer Israels navn: Israels land i Himmelen, og Israels land på jorden. Det hellige land er det himmelske land, hvor det hellige slott finnes, hvorfra overflod av sannhet og visdom springer ut. Det er dette åndelige land som er blitt lovet våre fedre, og ikke den materielle jord (Le Royaume de Dieu et le royaume de Cesar, av rabbi Emmanuel Levyne). Som vi videre skal se er Abrahams avkom, som er det lovede lands arvinger, også medlemmer av en åndelig slekt. Denne åndelige arv har altså ikke noe å gjøre med slektslinjer i biologisk forstand, men avhenger av troen på Jesus. Paulus sier: Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte (Gal. 3,29). Således kan ikke jødene, som nekter å anerkjenne at Jesus er den sanne Messias og uttrykkelig venter på en annen Messias, av en kristen bli betraktet som Abrahams ætt, ei heller som arvinger til det lovede land, enten det nå er

åndelig eller geografisk.

LØFTET ER BETINGET

Gud fratok jødene arven allerede før Jesu komme. For landet ble lovet på betingelse av trofasthet mot pakten. Betingelsene ble ikke innfridd, og pakten ble på denne måten ødelagt av jødene, og ikke av Gud, som da forkynte opprettelsen av en ny pakt. Denne nye pakten blir fremdeles fornektet av jødene.

BETINGELSEN:

Forutsatt at landet er geografisk, må vi ikke glemme at det er blitt lovet på bestemte vilkår. For Moses sa til jødene: Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov......da skal Herren sende uhørte plager over deg og uhørte plager over din ætt.....Konjunksjonen ''dersom'' fastslår med tydelighet betingelsen. Moses tilføyet så: Dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn:Herren er din Gud.....således skal Herren nu glede seg ved å forderve eder og ødelegge eder, og de skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie (5 Mos. 28,58-63). I tilfelle utroskap er det klart at utkommet av løftet er helt annerledes, og det som da er lovet jødene er forferdelige plager for dem og deres slekt, såvel som fordrivelse fra landet. Dette er paktens vilkår.

FORRÆDERIET

Jødene overholdt ikke alle ord i denne pakten, slik Moses ba dem gjøre. Bibelen sier rett ut at de forrådte Gud ved å tilbe avgudsbilder fra nabolandene, som ikke kjente Gud. De etterlignet til og med deres skikker og ofret sine barn til disse gudene, istedenfor å prise Gud. Dette er en av årsakene til profeten Elias opprør da Jeriko ble gjenoppbygget til prisen av menneskeofringer til Baal (1 Kongebok 16,30-34, henviser til Jos. 6,26). Salme 106 forteller om de mange utslagene av Israels utroskap: De gjorde en kalv ved Horeb...... De glemte Gud, sin frelser......og de bandt seg til Baal-Peor....men de blandet seg med hedninger og lærte deres gjerninger, og de tjente deres avguder..... og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene (dvs. avgudene), og de utløste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod. Dette er grunnen til at profetene ropte ut sin fordømmelse av forræderiet og kunngjorde Guds vrede over Israel: Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt som er bent, I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett!......og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker.....(Mika 3,9-12). Esaias profeterte også mot Israel ved å si: Hør, I himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de er falt fra meg. En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe. Israel kjenner intet, mitt folk forstår intet. Ve det syndige folk, det folk med tung misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn! De har forlatt Herren...............

(Esaias 1.2-4).

AVSKAFFELSEN AV DEN GAMLE PAKT, OG OPPRETTELSEN AV DEN NYE PAKT:

Etter å ha fordømt Israels forræderi, erklærte Gud, ved å tale gjennom Jeremias, at pakten var opphevet av jødene, og forkynte opprettelsen av en ny pakt. Den skulle ikke være lik den gamle, siden den troendes del er Gud selv, og ikke noe land: Se, dager kommer,sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren; men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus efter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerter.....(Jeremias 31,31-33). Det er helt tydelig at denne nye pakten er forskjellig fra den som ble avskaffet, siden den ikke ville være ''som den pakt jeg opprettet med deres fedre''. Forskjellen ligger i den kjennsgjerningen at den nye pakten ikke lover jødene noe geografisk land. Istedet kommer hvert menneske som tror på Jesus, grunnleggeren av den nye og universelle pakt, til å få del i Gud. Jødene avviser fremdeles Messias Jesu pakt fordi den ikke lover dem noe geografisk land, eller tilstår dem det privilegium å etablere det verdensomspennende sionistiske keiserrike de ønsker å opprette,

DET UTVALGTE FOLK

Guds valg falt aldri på den jødiske nasjon som mange fremdeles tror. Bibelen sier i virkeligheten at Gud valgte en mann, Abraham, som var araméer, og ikke jøde, for det fantes ikke noen israelsk nasjon før Abraham. Det er derfor galt å tro at judaismen er en rase. Moses understreket dette ved å si til jødene: ''Da skal du ta til orde og si for Herrens, din Guds åsyn: Min far var en omvankende araméer....(5 Mosebok 26,5). Meningen med Abrahams kall var dannelsen av et sosialt miljø for å ta imot Messias. Guds mening var ikke å velge et folk av politiske grunner, men for å sende Messias, ''som kom til sitt eget'', og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn (Joh. 1,11-12). I følge kristen teologi er derfor Guds folk internasjonalt og bygger på troen på Jesus.

Tidligere hadde Jesus sagt til jødene: ''for tror I ikke det er meg (Messias), da skal I dø i eders synder (Joh. 8,24). Videre sa ham til dem: ''Var Gud eders far, da elsket I meg.... I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster'' (Joh. 8,42-44). Hva forteller vi dem i dag? I henhold til Bibelen er Jesu disipler de sanne jøder og Kirken det ekte Israel. Fordømmer ikke Jesus hebreerne som falske jøder og synagogen som satans hus? (Joh. åp. 2,9-3,9). Dette er grunnen til at Paulus sier: ''Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt (Gal. 3,29). Han inviterte derfor jødene til å ''omvende seg'' ved troen på Jesus, for derved å bli medlemmer av Guds folk (Rom 11,23). Det er derfor ikke tale om å forkaste jødene som mennesker, men Israel som stat. Jødene er tvert imot invitert til å tre inn i Jesu hjord for å bli

en del av Guds universelle folk! Kristen nestekjærlighet forbyr oss å la dem begraves i sine egne feil ved å oppmuntre dem til å tro at de er Guds utvalgte folk, tilbake i det lovede land. For vi må forstå at jødene, som fremdeles benekter at Jesus er Messias, bærer i seg Antikrists særegne karakter. Som forkynt av Johannes: ''Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen (1 Joh. 2,22). Kristne og muslimer anerkjenner Jesus som Messias. Vi finner også tilhengere av Jesus i buddhismen og hinduismen. Gandhi snakket ofte om sin beundring for ham og om sin skuffelse over kristne: ''Gi meg Jesus Kristus, og behold de kristne for dere selv!'' Johannes' profeti om Antikrist kan ikke ha gyldighet for dem som tror at Jesus er Herren, men derimot for dem som fornekter hans messianisme. Antikrists særegne karakter kan bare finnes hos jødene, som bent frem fornekter Jesus, og som venter på en annen Messias, nemlig Antikrist.

Vi må ikke bli forbauset over denne radikale forandringen i jødenes skjebne, og la oss huske hva Jesus sa da en romerske offiser uttrykte sin tro på ham: ''Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelens rike; men rikets barn (Israel) skal kastes ut i mørket....(Matt. 8,11-12). Begrepet ''det utvalgte folk'' ble derfor, med Jesu komme, forandret fra å gjelde et fanatisk stammefolk til å bli en internasjonal realitet. I teksten ovenfor fordømmer Jesus ''rikets barn'' (Israel) fordi de vil forstå judaismen på en politisk og rasistisk måte. Dette er årsaken til at Jesus nektet å bli konge i en jødisk,

politisk stat: ''Mitt rike er ikke av denne verden'', sa han. Mange jøder anklager ham fremdeles fordi han ikke ville lede den sionistiske bevegelse mot romerne. De mener at hvis han hadde vært en ''god jøde'' ville han ''forstått og hatt medlidenhet med de jødiske menn, kvinner og barn som hadde gitt ham sin tillit på grunn av hans overnaturlige krefter. De håpet, akkurat som Judas Iskariot, at han ville bruke disse kreftene til å tjene Israels politiske kongedømme, herav deres skuffelse og sorg. Johannes forteller oss hva som skjedde etter underet med de 5000 som ble mettet i ørkenen: Da Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet, han selv alene (Joh. 6,15). Motsetningen mellom Guds rike og Israels rike er tydelig i Jesu tale, der han anklager sønnene av det sionistiske rike ved å dømme dem til å kastes ''ut i det ytterste mørke'' (Matt. 8,12). En av sidene ved konflikten er rikets universalitet. For Jesus betyr universaliteten alle troende menneskers inntreden i Guds rike, uavhengig av deres rase eller språk. Men for jødene betyr det at de er førsterangs borgere, og at de er forbeholdt universelle privilegier. Allerede hundrevis av år før Kristus hadde profetene utvidet utvelgelsen til å gjelde folk av alle raser. Gud talte gjennom Esaias 800 år f.Kr., og sa: .......'' den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål.....også av dem vil jeg ta meg nogen til prester, til levitter, sier Herren'' (Esaias 66,18-21). Dette valget av religiøse prester blant ikke-jødiske nasjoner er et ubestridelig bevis på ektheten av Jesu Kristi universelle presteskap. Hvilken konklusjon kan vi trekke? Paulus svarer:

''Hvorledes altså? Det som Israel attrår det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det (Rom. 11,7). Med de utvalgte menes Jesu disipler.

ISRAEL: ET TEGN I TIDEN

Siden jødene som er samlet i Palestina fra alle kanter av verden ikke er Guds folk tilbake i sitt lovede land, hva er da den profetiske mening med gjenopprettelsen av en israelsk stat? Det er ''et tegn i tiden.'' I religiøse kretser er det ofte snakk om ''tegnene i tiden'', uten at det er presisert hvilke tider som menes med uttrykket ''tidenes ende''.

Jesus talte om disse tidene ved å si: ''Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende (Luk.21,24). Tidene det er snakk om er derfor tidenes ende for hedningene, og Israel er et tegn på slutten av den tid som er utmålt for dem. Etter at Jesus kom ned til jorden er de hedninger, som benekter at Jesus er Messias. Denne fornektelsen gjør dem til et symbol på hedenskapet i alle dets aspekter. Dette er Antikrist. Da jødene forbød apostlene å snakke om Jesus, ba apostlene til Gud ved å si: '' .......ja i sannhet, i denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk......''(Ap.gj. 4,27). Ordet ''mot'' avslører det Antikrist-sinnelag som bor i Israels folk. Dette sinnelaget var aktivt allerede før opprettelsen av en jødisk stat. Dette er årsaken til at Johannes sier at Antikrist skulle komme i fremtiden (den jødiske stat), men at Antikrists ånd, som er fornektelsen av Jesus, allerede var i verden

på hans tid, i jødene som motarbeidet Kristi apostler.......... ''og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette er Antikristens ånd, som de har hørt kommer, og den er allerede nu i verden (1 Joh. 4,3). Dette er, i følge Paulus, den ''lovløshetens hemmelighet som alt er virksom, og som skulle manifestere seg med styrke ved Antikrists tilsynekomst, han som Paulus kaller ''fortapelsens sønn'' (2 Tess. 2,17). Ved tidenes ende vil det åpenbares for hedningene at Antikrist vil vise seg ''og gjøre store tegn og under'', slik som Jesus sa: ......''så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig'' (Matt. 24,24).

Jødene vil ha oss til å tro at Israels gjenoppstandelse er et ''stort tegn'' og en oppfyllelse av profetiene i det Gamle Testamente. Men vi vet at profetiene som de trekker frem handler om jødenes tilbakekomst fra eksilet i Babylonia i det sjette århundre f.Kr.

Vi må ikke la oss bedra på dette punkt. For nettopp nå er tiden inne til å forstå profetiene i Det Nye Testamente angående slutten av hedningenes tid, før Jesu tilbakekomst. Vi vil oppdage hvem disse hedningene er. Jesus sa om denne tiden: ''Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn....''(Matt. 24,15). Johannes taler på den annen side om Antikrists gjenopptreden. (Joh. åp. 17,8).

Dette vil hende i de ''helliges leir'', eller det hellige land, Palestina, og særskilt i den ''elskede by'', hvor det ifølge Johannnes åpenbaring er Satan, og ikke Gud, som skal samle Antikrists tilhengere fra alle verdens kanter til kamp, ikke for å skape fred (Joh.åp. 20,7-9).

Gjenopprettelsen av staten Israel, hvis borgere kommer ''fra verdens fire hjørner til det hellige land'', er et tegn på de apokalyptiske tider. Dets nærvær gir forvarsler om den forkynte Antikrists komme. Nå er tiden inne til å forstå Johannes gåte: ''Her er visdommen. Den som har forstand, kan regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall.....''(Joh.åp. 13,18). Dette er Antikrist.

DEN KRISTNES HOLDNING.

Hva må så bli den kristnes holdning overfor den nåværende israelske stat? Tiden for meditasjon er kommet, for dermed å kunne bruke disse ord som av Åpenbaringenes bok er rettet til dem som fremdeles vil være Jesu vitner: ''Og de sier til meg: Du skal atter spå om mange folk og ætter og tunger og konger '' (Joh.10,11). Når Gud i våre apokalyptiske tider har sendt en befaling til sine apostler, hvor han igjen ber dem om å profetere imot hans fiender, så er det fordi de fleste apostlene er bedratt av Antikrist, som de ikke gjenkjenner. Istedenfor å true ham har de etablert gode forbindelser med ham.

Johannes åpenbaring minner dem derfor om deres plikter som apostler og Jesu vitner: Etter å ha tiet stille, må de igjen bære vitnesbyrd og tale imot Kristi fiende: Israel. Da Kristus kom ble han ikke mottatt av sitt folk. ''Hans eget folk'' tar i dag imot Antikrist.... Ingen kristne kan anerkjenne legitimiteten av en israelsk stat i Palestina uten å fornekte seg selv som kristne, for ved å gjøre det, innrømmer de samtidig at Kirken ikke er det sanne Israel og at Jesus ikke er Messias.

Jesus sa: ''Ingen kan tjene to herrer.''