INSTITUTUM SOCIETATIS JESU

1. Den første regel for våre handlinger må være denne: Sett din lit til Gud, som om Gud måtte gjøre alt og du intet; men arbeid, som om du måtte gjøre alt og Gud intet.
2. Arbeiderne i Herrens vingård må kun med en fot stå på jorden - den andre må være løftet for å være klar til reisen.
3. De som ugjerne og uvillig adlyder sine foresatte, må anses for elendige slaver, selv om de i virkeligheten gjør det som befales dem.
4. De som kun adlyder med viljen, uten å bøye fornuften, står kun med en fot i ordenslivet.
5. "Jeg vil" og "Jeg vil ikke", det er noe som ikke finnes i vårt hus.
6. Hva du enn sier i lønndom, si det som om du talte til hele verden.
7. Det er en meget farlig sak å ville føre alle til fullkommenheten ad den samme vei; den som gjør dette, forstår ikke hvor forskjellige og mangfoldige den Hellige Ånds gaver er.
8. Å forutse det som skal gjøres, og siden prøve nøyaktig det som er gjort, er to sikre regler for ens handlinger.
9. Det å fornekte sin egen vilje må skattes høyere enn å oppvekke døde.
10. Den ordensmann som i sitt indre ikke bare er fri fra verdensånden, men endog fri fra seg selv, han er i virkeligheten hva hans navn sier.
11. Det er mye mer nødvendig for et menneske å legge vekt på å beherske det indre mennesket enn legemet, og på å kue den gjenstridige ånd enn å bryte den.
12. Det er vanskeligere å underkue ånden enn å pine legemet.
13. De unnskyldninger som legemet kommer med, må vi alltid se på med mistanke; det vi er tilbøyelige til å kalle svakhet, burde egentlig kalles dovenskap (arbeidsskyhet).
14. En storm som raser inne i oss, uten vår skyld, er tegn på fremskritt som vi vil gjøre innen kort tid.
15. Erfaringen lærer at man har håp om stor fremgang der det er mye motgang.
16. Å bytte bopel er ikke ensbetydende med å endre seder; dersom den ufullkomne ikke gir avkall på seg selv, så vil han neppe være bedre på ett sted enn på et annet.
17. Som oftest er det større fare ved likegyldigheten med hensyn til små synder enn med hensyn til store.
18. Når djevelen vil komme et menneske til livs, ser han først hvor det er svakest, hvor det er mest forsømmelig; dithen retter han sine angrep; der går han på.
19. Selv om man ved alt sitt arbeide og ved all bekymring i dette livet bare kunne forhindre en eneste synd, så ville dette likevel være en stor gevinst.
20. Dersom noen finner at han har feilet, så skal han ikke miste motet; også feilene kan være gavnlige for det åndelige velbefinnende.
21. Et dårlig menneske mistenker lett andre; på samme måte som en som lider av svimmelhet tror at alt beveger seg.
22. Man bør ikke dømme om noens fremgang ut fra vedkommendes ansikt, bevegelser, hvor lett han gjør noe, eller etter hans kjærlighet til ensomhet; den må bedømmes etter den selvovervinnelse det koster ham.
23. Det er til stor nytte for deg, dersom du ønsker å gjøre fremskritt i det gode, å ha en venn, som tillates å gjøre deg oppmerksom på dine feil.
24. Det trinn av fullkommenhet som den dovne ikke når etter mange års arbeide, det når den flittige i løpet av kort tid.
25. Overvinn deg selv; for dersom du overvinner deg selv, vil du i himmelen få en herligere krone enn andre, som har et roligere gemytt.
26. Den som er forpliktet til å tjene Gud, slik dere er, han er ikke tilfreds med alminnelig arbeide og tjeneste.
27. Forsømmelighet og lunkenhet volder alltid den dovne ubehageligheter og besværligheter.
28. (Til en nybegynner). Jeg vil at du, min sønn, skal be og være glad; en ordensmann har ingen grunn til å være bedrøvet, men mange grunner til å glede seg. Vær alltid ydmyk og lydig, slik at du alltid kan være glad og fornøyd.
29. Enhver, hvor ussel han enn måtte være, vil ha nytte av det, når man taler med ham om guddommelige ting.
30. Etter måltidet holdes rekreasjon for at studiet ikke skal skade; men samtidig også for at brødrene må omgås hverandre, samtale med hverandre, lære å kjenne og elske hverandre; dette oppflammer og nærer kjærligheten.
31. Det ekte klosterlivet kjennes utvilsomt på tre ting: nemlig at klausuren, rensligheten og tausheten overholdes strengt.
32. Når noen vil tre inn i et kloster, så må han vite at han der ikke kan finne en varig og rolig plass, medmindre han skrider over terskelen med begge føtter samtidig; med viljen og forstanden.
33. All den honning som kan samles fra denne verdens blomster er ikke på langt nær så søt som Vårherre Jesu Kristi galle og eddik.
34. Ingen gjør mer enn den som gjør noe helt.
35. Sjelens sykdommer har sin årsak ikke mindre i lunkenhet enn i overdreven iver.
36. Vanskelighet må overvinnes med vanskelighet; vane med vane, likesom en søm bøyer den andre.

Noen spesielle regler av den hellige Igantius, som han ga sine ordensbrødre:
1. Motstå ingen, hvor liten han enn måtte være. Det er bedre å gi etter enn å seire.
2. Beflitt deg på i alt å adlyde blindt, og underkast villig din mening under andres.
3. Se ikke på andres feil og gjem på dem; men anklag deg selv for dine egne og bekjentgjør dem.
4. Hva du enn måtte gjøre, si eller tenke, så overvei først om det gavner din neste og behager Gud.
5. La alltid din ånd være fri, og la ikke denne frihet hemmes av noen person eller sak.
6. Slutt ikke lett vennskap med alle; la ånden og fornuften først prøve hver for seg.
7. Gjør alltid, både legemlig og åndelig, det som er godt; om du så er en dåre i folkets øyne, så er du en vismann for Gud. Dette skal du tenke på og overveie om morgenen og om aftenen; og når du går til sengs, så forrett din bønn.
Med hensyn til ånden og livet innen ordenen har den høyt ansette pater Perger S. J. meddelt følgende:

"Vår åttende regel sier at hver den som føler seg kallet av ordenslivet, bør gi avkall på alt det han eier i verden, også på det som pleier å være mennesket dyrebarest, samværet med far og mor, brødre og søstre; så fortsetter den: "Endog det Herrens ord (Luk. 14.26): Den som ikke hater sin far og mor, ja selv sitt eget liv, kan ikke være min disippel -- bør han anse som sagt til seg selv". Enhver kristen vet at den samme herre byr oss å elske alle mennesker uten unntak, endog våre dødsfiender, og ikke hate noen. "Ikke å hate" betyr altså det samme som "å elske høyere enn meg" i parallellstedet Matt. 10.37, der Herren sier: "Den som elsker far eller mor høyere enn meg, er meg ikke verd". Når St. Ignatius påberoper seg Herrens ord om "hatet" til foreldrene, så krever han av sine sønner ikke annet og ikke mer enn Guds sønn krevde av sine apostler og disipler. Ignatius selv forklarer dette for oss, når han fortsetter: "Man (d.v.s. hver den som føler seg kallet til et apostolisk ordensliv) må altså befri seg fra all kjødelig tilknytning til sine slektninger (selv om denne tilknytning er naturlig og medfødt), og foredle denne til en åndelig (overnaturlig) tilknytning og elske dem med den kjærlighet som den velordnede caritas krever av en som er død for verden og all egenkjærlighet, og ene og alene lever for Kristus vår Herre, som erstatter foreldre brødre og allting". For bedre å kunne forstå denne regel, er det verdt å legge merke til følgende: 1. Ordensmann kan kun den bli som er fri for forpliktelsen til å arbeide for sine slektningers verdslige interesser. Det er jo Gud Herren som anviser hvert enkelt menneske dets stilling i samfunnet. 2. Hvor streng denne regelen enn kan synes å være, forbyr den på ingen måte den takknemlighet, det kjærlige sinnelag, som et godt barn hele livet skylder sine foreldre og andre nærtstående, ei heller det samkvem ved brev og besøk som anstendighet eller særlige forhold, spesielt forholdet til familiens åndelige interesse, kan kreve av en ordensmann; den hellige Aloysius ble f.eks. som medlem av Jesu selskap sendt til sitt hjem for å bilegge en tvist i familien. 3. Det finnes ordenspersoner som neppe forlater sitt hjemlige kloster; disse vil kanskje bli mindre forstyrret i oppfyllelsen av ordenspliktene av et intimere forhold til sine slektninger. Jesu selskap er en apostolisk verdensorden. Til sine apostler sa Herren: Gå ut i all verden og lær alle folk. Den hellige Ignatius mente at det samme ble sagt av Herren til den orden han følte seg kallet til å stifte. Det blir sagt til alle og enhver som ønsker å opptas i den; hver og en blir spurt om han er villig til å begi seg til et hvilket som helst land, hvilken som helst verdensdel, som han foresatte ønsker å sende ham til. Bare den som er villig til dette, kan anses for å være kallet av Gud til å tjene ham i dette ordenssamfunnet. Slik kan en da si med St. Peter: "Se, Herre, vi har forlatt alt; hva skal der da times oss?" Herrens svar på dette spørsmålet er: "Enhver som forlater sitt hus eller far eller mor for mitt navn og evangeliets skyld, skal få hundrede fold." Matt. 19, 27-29; Mark. 10, 28 f. Den regel vi betegner som den 13., kan således oversettes slik: "Hva angår uanselige og ydmykende beskjeftigelser, så er det ønskelig at man med særlig beredvillighet påtar seg nettopp dem som ens natur har mindre lyst til, dersom man blir pålagt å øve seg i slike."