FORORD

Det er ikke alle som er klar over den store kamp som foregår i vår verden mellom gode og mindre gode jøder. Sionismen er fra gammel tid oppstått som en liberalistisk, blasfemisk sekt, som litt etter litt fikk mye å si for sekulariseringen i samfunnet. ( Her må det tilføyes at opprettelsen av staten Israel er imot den jødiske Lov og Tradisjon, fordi denne staten ikke kan opprettes før Messias er kommet ). Denne boken forteller hvordan de sataniske sionistene har klart å oppnå så stor makt i dag, ved å bruke frimureriet som et middel i sin kamp for å overta verdensmakt. Deres mål er en verden styrt av en konge, som skal herske over alle folkeslag. Det er i alle folks interesse at denne boken blir skrevet for å avsløre sionismens kyniske planer og strategi. Denne boken er tilegnet både sanne jøder, muslimer og kristne, med håp om at de sammen skal knuse denne sionistiske, sataniske sammensvergelsen. Jeg ber alle lesere om selv å tenke nøye etter om ikke denne boken er et supplement til for eks. Huxley's "Brave new world". Noen vil betrakte boken som science fiction, men dagens realiteter i verdenspolitikken vil bekrefte innholdet. Planleggingen foregår på et Bilderberger-møte som varer i 24 dager, hvor B'nai B'rith - frimurerlosjens verste leder - Viseste Salomos Vikar - taler til 300 frimurermestere. Jeg vil avslutte med å appellere til alle ærlige mennesker om å kjempe for rettferd for alle folkeslag, slik at vi som frie mennesker, og ikke som slaver for den sionistiske storfinansen, kan bestemme vår egen fremtid.

ADVARSEL !

Det må gjøres fullstendig klart at staten Israel strider mot jødisk lov og tradisjon, det hele er blasfemi mot jødedommen. Ledende jødiske rabbinere har gjort det klart at sionismen er satanisme og staten Israel er en satanisk stat. Ifølge jødisk lov og tradisjon må nemlig Messias komme før staten Israel kan opprettes. Ved å ignorere dette teologiske faktum har de ateistiske,nazistiske, blasfemiske og sataniske sionistene brutt med den jødiske TRO. Det var sionistene som finansierte Hitler før hans maktovertagelse, og nazipartiet fikk store pengebidrag fra den sionistkontrollerte storfinansen. Planen var klar: Ortodokse jøder måtte elimineres ( de ortodokse hadde på den tiden stor innflytelse og representerte en hindring for opprettelsen av staten Israel ). Under hele krigen samarbeidet sionistene med Hitler ved å spionere blant de allierte, og takket være opplysninger fra slike spioner døde hundretusener av allierte soldater. Mange ortodokse jøder forsøkte å redde livet ved å flykte, men den sataniske verdenssionismen oppnådde gjennom sin innflytelse på regjeringene i de aktuelle land å få sendt flyktningene tilbake til Tyskland. En dag vil hele sannheten om disse sataniske sionistene komme frem for fullt, og da vil disse menneskene bli dømt for sine forbrytelser mot menneskeheten. Mange ledende "nazi - jegere" var i virkeligheten capos og overbeviste nazister, og drepte og torturerte selv ortodokse jøder. Dette er de samme sionistene som styrer den sataniske staten Israel i dag, og de bruker der de samme metoder som de brukte under krigen : drap og tortur mot alle som ikke deler deres nazi - rasistiske og blasfemiske ideologi, samt løgn om sine onde handlinger og mål. Krev derfor at den norske regjeringen straks bryter de diplomatiske forbindelser med den sataniske staten Israel. Jeg anbefaler alle sanne jøder og alle de som ønsker å vite mer om saken om å sette seg i kontakt med : NETUREI KARTA ( orthodox Jews against Zionism ) P.O. BOX 81, MONSEI, NY. 10 952 , U.S.A.

1 dag

Grunntankene for vårt forbund har jeg sammenfattet både i sin alminnelighet og i det enkelte, uten å innlate meg på vitenskapelige betraktninger. Jeg skildrer vår lære og vårt system slik som det trer frem både for oss og for vår motpart. Jeg slår fast at det finnes flere mennesker som er ledet av onde drifter enn det finnes mennesker hvor de gode egenskaper er fremherskende. De onde menneskene oppnår mer i statsstyret ved hjelp av makt og hensynsløshet enn ved hjelp av vitenskapelige utredninger. Hvert eneste menneske streber etter makt. Hvert enkelt menneske vil være herre over sine beslutninger og sine handlinger. Hvert eneste menneske ville gjerne være diktator hvis han bare kunne bli det. Denne streben etter makt er så sterk at det vel knapt finnes et eneste menneske som ikke ville være villig til å ofre det almenne vel hvis han kunne ha fordel av det. Hvilke naturdrifter er det som behersker rovdyrene, de som ernærer seg av menneskenes blod? Hva har alltid vært målet for deres handlinger og deres vilje? Da det menneskelige samfunn oppstod, rev rovdyrene i menneskeskikkelse til seg den rå og blinde makt. Av dette trekker jeg den slutning at det er makten som er det avgjørende, selv om den kan være aldri så godt maskert og tilsl rt. Av dette følger igjen: Tilværelsens grunnlov hviler helt og holdent på denne tanke: "Retten er begrunnet i makt, i styrke." Den statsrettslige frihet er en tanke, et begrep, men ingen kjensgjerning. Denne tanke forandrer seg øyeblikkelig så snart det kommer an på å undertrykke folkets krefter, så snart det gjelder å tvinge et annet parti, som streber etter makten, til jorden. Denne oppgaven blir vesentlig lettere dersom det andre partiet selv er smittet av det falske begrepet "frihet" og på grunn av denne uriktige forestillingen selv gir makten fra seg. Dette er grunnlaget for vår læres seier: Når tøylene sleper langs bakken og det mangler styring, så vil den vundne tøylesløshet bare vare ved en kort tid, inntil en ny hånd griper tøylene og holder fast ved dem. Folkets blinde masse kan ikke være uten styre. Et nytt herrevelde vil tre i stedet for det gamle som ble berøvet sin kraft ved liberalismen. I vårt tid, hvor det er de liberale som hersker over staten, er gullets makt av avgjørende betydning. Det var engang en tid da gudstroen hersket. Frihetens begrep var ennå ikke utfo rmet - det var ennå ikke noen som hadde funnet på å utnytte det til sine egne formål. Hvis ikke et folk kan skaffe seg et fornuftig enevelde, så kan det ikke bestå, ikke engang for et kortere tidsrom, uten å falle sammen i tøylesløshet. I dette øyeblikk opptrer de indre stridigheter, som snart utarter til arbeidskamper i næringslivet. I løpet av disse kampene blir regjeringen styrtet, og litt etter litt kommer p belen til makten. Hvis en regjering er under påvirkning av indre omveltninger, eller hvis den på grunn av de kaotiske interne tilstander ser seg prisgitt en ytre fiende ved enhver anledning, da er den uomgjengelig dømt til undergang. Da er den i vår makt. Pengenes makt - som vi alene rår over - vil da rekke regjeringen et lite halmstrå. Den er nødt til å klamre seg til dette halmstrået enten den vil eller ikke, for ikke å synke redningsløs i avgrunnen. Jeg vil spørre dem som ut fra et liberalt synspunkt mener at slike overveielser er usømmelige: "Når et land har to fiender, og når anvendelsen av umoralske kampmidler er tillatt brukt mot den ytre fienden - for eksempel hemmeligholdelse av ens egne hensikter, et plutselig overfall om natten, eller angrep med overveldende styrke - kan en da si at det er utillatelig og usømmelig å bruke disse midlene mot den største fienden? Den fienden som ødelegger samfunnsordningen og næringslivets velstand?" Men kan det sunne og konsekvent tenkende menneske håpe på å kunne regjere folkemassene med forstand, hvis han bare bruker fornuftsgrunner og vennlig tale til dem, mens han gir dem muligheter for å ta til orde mot ham? Kan en tenke seg at et halvveis ulydig folk skulle bli føyeligere ved slike midler? Hvis en utelukkende ville innskrenke seg til alle slags små midler: gamle vaner, overleveringer, følelser og sentimentale læresetninger, - da ville folkemassene føle seg frastøtt og ville ikke vite av en slik regjering. Massen er nemlig ikke mottagelig for en forstandig formaning. Massens handlemåte er avhengig av et tilfeldig eller kunstig sammensatt flertall. Dette flertallet har ingen forståelse av statskunstens vanskelighet, og derfor lar den seg lett lede til de tåpeligste beslutninger. Dette skaper igjen kimen til lovløshet i staten. Statskunsten har ikke det minste med idealisme å gjøre. En hersker som vil styre ved hjelp av lover og idealer, forstår overhodet ingenting av statskunsten og er derfor heller ikke et eneste øyeblikk sikker på sin trone. Den som vil regjere må arbeide med list og sluhet, ondskap og forstillelse. høye moralske egenskaper - som åpenhet, ærbarhet og ærlighet - er uforenlig med virkelig statskunst. Slike egenskaper styrter den beste fra tronen, så snart fiender bruker andre og i sannhet virksommere midler. Disse moralske verdiene kan så gjerne være kjennetegn og grunnlov for våre motstanderes land og riker; vi må aldri på noen måte arbeide med slike gale midler. Vår rett ligger i vår styrke. Uttrykket "styrke" er et begrenset, aldri almenngyldig begrep. I og for seg betyr ikke ordet mer enn: "Gi meg hva jeg vil, for at jeg herigjennom klart og tydelig kan vise hele verden at jeg er sterkere enn dere." Hvor begynner retten? Og hvor opphører den? I en stat hvor makten brukes dårlig, hvor lovene og herskeren er blitt upersonlige på grunn av liberalismens tallrike rettigheter, der skaper jeg en ny rett: Med den sterkeres rett vil jeg styrte meg over alle innretninger, legge min hånd på lovene, omdanne alle myndigheter og bli herre over dem som av liberalisme frivillig har gitt oss retten til sin makt. I våre dager, da alle makter og stater vakler, er vår makt så meget mer uovervinnelig, fordi den er usynlig. Derfor vil den forbli ubrytelig inntil den tid kommer, hvor den er blitt så sterk at ingen voldsdåd fra andre lenger kan undertrykke den. De ulykker som vi nå legger grunnen til, vil få et resultat som er av det gode, nemlig en urokkelig sterk, frimurerdominert regjering. Denne regjeringen vil gjenopprette den jevne regelmessigheten i folkets tilværelse, som liberalismen har forstyrret. Hensikten helliger midlet. Derfor vil vi i våre planer ha oppmerksomheten mindre henvendt på det gode og rettferdige enn på det nødvendige og det nyttige. Foran oss ligger en plan som er oppsatt etter alle krigskunstens regler. Denne planen kan vi ikke fravike uten å risikere at mange århundrers arbeid blir delagt. For å kunne nå målet for våre felles anstrengelser, må vi lære oss å forstå massens mindreverdighet, dens ustadighet og dens vankelmodighet. Vi må forstå massens udyktighet når det gjelder å begripe spørsmål som vedr rer statens liv, selv spørsmål som angår deres egen velstand. Vi må fatte at den store folkemassen er blind, fullstendig uten forstand, uten dømmekraft, og at den viljeløs vakler snart mot høyre og snart mot venstre. En blind kan ikke lede blinde, uten å føre dem til avgrunnen. Derfor kan ikke medlemmer av massen - de "kloke" fra folket - noen gang opptre som førere i statskunst, selv om de i og for seg er begavet, ja i besittelse av skaperevne. Selv om de skulle ha forstand i et visst monn, egner de seg ikke til forkjempere og ledere for massen. De vil ikke kunne oppnå noe annet enn å forderve hele folket. Bare en personlighet som fra ungdommen av er oppdratt til selvhersker, kan erkjenne grunnloven for de store hovedlinjene i statskunsten og handle etter dem. Et folk som blir overlatt til seg selv - det vil si til oppkomlinger fra massen, - ødelegger sin egen struktur og oppbygning gjennom partistrid, gjennom kampen om makten i de ledende stillinger, gjennom jakten etter ære og berømmelse, og gjennom alle de uroligheter og str mninger som springer ut av dette. Er det mulig at massen kan bedømme en sak rolig og saklig og uten forutinntatthet, og at den er i stand til å lede landets skjebne, som jo ikke på noen måte kan skilles ut fra rent personlige interesser? Kan de forsvare riket mot ytre fiender? Det er jo vanvidd å tenke seg dette, for når statstanken blir fordelt på så mange personligheter - så mange hoder - mister den sin helhet og blir vaklende og maktesløs. Bare under ledelse av en selvherskende personlighet kan statsledelsen bli gjennomført i full klarhet og i god orden. Bare da kan statslegemet arbeide rolig. Herav følger at den beste statsform for å sikre et folks vel, er den som legger ledelsen på en ansvarlig personlighet. Uten ubetinget makt kan ingen stat bestå på et fast grunnlag. Denne makt hviler ikke på massene, men på deres kalte fører, han kan være hvem han vil. Massene består av barbarer, som ved enhver anledning viser sin råhet og sitt barbari. Men så snart massene river friheten til seg, forfaller de til lovløshet, som i og for seg er den høyeste grad av barbari. Se på de fulle menneskene, som er beruset av vin. Disse menneskene trodde seg å ha en rett til umåtelighet i nytelser, en rett som de forbandt med begrepet frihet. Dette skal vi avholde oss fra. Disse folk er beruset av vin, deres ungdom er delagt av humanisme og av tidligere laster. De blir forledet til disse lastene av våre betrodde folk: av forvaltere og lærere, av tjenere og guvernanter i rike hjem og i oppdragelsesanstalter, og likedan av våre kvinner på fornøyelsessteder og i de offentlige hus. Til disse teller jeg også de såkalte "damer av det gode selskap" som frivillig etterligner eksemplet på last og praktsyke. Vårt løsen er: "Makt og bakveier!" Bare makten kan gi seier i statsrettslige spørsmål, og at en får forbindelse og makt over slike personligheter som har noe å si i staten. Makten er grunnlaget, men list og sluhet virker som maktmidler overfor slike regjeringer som ikke er villige til å legge sin trone for f ttene på representanter for en eller annen ny makt. Dette middel er det eneste som kan føre til det mål som foresvever oss. Derfor viker vi ikke tilbake for bestikkelse, bedrag eller forræderi, så snart det tjener våre planers fremme. I statskunsten må en være så klok at en ikke viker tilbake for selv de mest raffinerte midler, hvis en derved kan oppnå underkastelse og makt. Vårt rike, som vil være bygd på fredelig erobring, vil komme til å erstatte krigens redsler med mindre merkbare, men desto virksommere straffer. Det må opprettes redselsvelde og terror for å tvinge folkene til blind og ubetinget lydighet. En streng og ubønnhørlig terror er statsmaktens beste vern og støtte. Vi må holde fast ved bruken av makt og list, ikke bare på grunn av fordelene, men vesentlig i pliktens navn og for seierens skyld. Slik som de alminnelige regnemetoder gjelder til sitt bruk, slik gjelder i dette spørsmålet læren om anvendelsen av alle nødvendige midler. Men det dreier seg ikke bare om den vitenskapelige fastslåelse av midlene, men fremfor alt om deres hensynsløshet og ubønnhørlige anvendelse, slik at vårt herredømme og vår overlegenhet kan bli sikret. Det er tilstrekkelig å vise at vi er ubønnhørlige, og at vi vil forstå å tiltvinge oss lydighet. Allerede i oldtiden lot vi dette ropet lyde ut fra folkedypet: "Frihet. Likhet. Brorskap.!" Det er ord som siden er blitt gjentatt uendelig ofte ved de forskjelligste uroligheter og omveltninger. Det kan ha vært i den ærlige hensikt å bringe verden til virkelig velferd, å skaffe personligheten den sanne frihet. Det kan også ha vært for å tilfredsstille folkemassens begjær. Selv de forstandige og kloke fremmede har ikke greid å erkjenne disse ordenes egentlige selvmotsigelse. De har ikke innsett at i naturen finnes det hverken frihet eller likhet. Hele naturen er preget av kreftenes ulikhet, og likeledes av egenskapenes ulikhet. Naturen er underkastet evige lover. Det er klart at folkemassen er en blind makt. Men også de oppkomlingene som er blitt utvalgt av massen er like blinde som massen selv. En innviet kan regjere selv om han er en tosk, men den uinnvidde kan ikke forstå noen ting av statskunsten selv om han er et høyt dannet menneske. Alle disse tingene glemmer de fremmede. Denne innvielse var imidlertid grunnloven som de fyrstelige regjeringene hvilte på. Faren overdro sitt kjennskap til statskunsten til sin sønn, slik at bare herskerhusets medlemmer kjente til det. Derfor kunne de heller ikke bli forrådt av noen til det regjerte folk. Etter som tiden gikk mistet en forståelsen av denne overdragelsen av statskunstens sanne innhold, og dette førte til at vår sak hadde fremgang. Fra alle jordens hj rner førte ordene "frihet, likhet og brorskap" ved hjelp av våre hemmelige selskaper store folkemasser til oss, og de bar våre faner til seier. Disse ordene var som ormer som gnagde på de fremmedes vel - stand. Overalt undergravde de freden og roen, sammenhengen og felles- skapsfølelsen hos de fremmede og dela derved grunnlaget for deres herredømme. Dere ser, mine herrer, følgene av dette, som har ført til vår saks triumf. De ga oss muligheten til å spille ut vår største trumf: ødeleggelsen av adelens forrettigheter, eller, bedre sagt, det egentlige grunnlag for det kristne adelsherredømmet. Dette adelsherredømmet har jo vært de fremmede folks og staters beste vern mot oss. På ruinene av den gamle blods - og slektsadel har vi satt opp en adel av våre dannede med vår pengeadel i spissen. Målestokken innen denne nye adelen ligger i rikdommen, i avhengigheten av oss og i de lærdommer som blir utbredt gjennom våre hemmelige utvalg. Vår seier ble ytterligere lettet ved at vi under utnyttelsen av de menneskene som vi kunne bruke, stadig spilte på de f lsomste sider av den menneskelige forstand: på gullt rsten, på begjærligheten, på umetteligheten etter vinning. Hver enkelt av disse overordentlig utbredte menneskelige svakhetene er, hvis en griper det riktig an, egnet til å lamme besluttsomheten. De som er flinkest til å utnytte menneskenes svakheter har dermed mulighet til å underlegge seg sine medmenneskers vilje. Frihetsbegrepet gav oss anledning til å overbevise massene om at regjeringene ikke er annet enn representanter for landets eiere - nemlig folket selv - og at folket da naturligvis har rett til å skifte regjering på samme måte som en bytter hansker. Den stadige vekslingen i folkerepresentasjonen gav denne i vår makt og gjorde det til vår sak om vi ville la representantene gjenvelge eller ikke.

2 dag

Med alle midler må vi søke å hindre at krigene bringer landevinninger med seg. Derved vil krigen føres over på det økonomiske område, hvor vi kan bringe folkene til forståelse av vårt herredømmes makt. I et slikt tilfelle blir begge krigførende makter utlevert til våre forbindelser, som finnes over hele kloden; disse forbindelsene forføyer over millioner øyne og er ikke bundet av noen landegrenser. Da vil våre rettigheter viske vekk folkenes rettigheter og vil regjere dem på samme måte som den borgerlige straffelov nå ordner forholdet mellom de forskjellige borgere. De embetsmenn som vi velger fra borgerskapet, avhengig av deres trellesinn og slaveliknende egenskaper, vil ikke være forberedt på å styre noe embete. Derfor vil de lett synke ned til bønder i vårt sjakkspill, og vil være helt i hendene på våre skolerte og kyniske rådgivere, som fra ungdommen av er oppdratt til herredømme over hele verden. Som dere vil vite, har disse sakkyndige skaffet seg kjennskap til statskunsten dels fra våre statsrettslige planer, dels fra historien og dels fra vurderinger av den nåværende situasjon. Våre opponenter kjenner ikke til lidenskapsløse betraktninger av historien. De lar seg lede av en vitenskapelig ferdighet, som arbeider med resultatene uten noen prøvende sammenligning. Derfor har det ingen hensikt å strides med dem - enten de nå lever i håpet på nye gleder eller i erindring om forgangne tider. Hovedsaken er at de tror fullt og fast på det vi har spr ytet inn i dem og anser det som vitenskapelige bud. Derfor fornyer vi stadig gjennom vår presse den blinde tiltro til vår lære. De kloke hodene blant de fremmede vil briske seg over sin viten og søke å virkeliggjøre og utnytte de erkjennelser som de har trukket ut av "vitenskapen", uten å undersøke disse erkjennelsene skikkelig og uten å ane at de er blitt satt sammen av våre representanter for å oppdra menneskene i den åndsretning som er nødvendig for oss. Tro ikke at våre påstander bare er tomme ord. Se bare på den gode mottagelse Karl Marx og Darwins lære har fått takket være oss. Dens ødeleggende innflytelse på folkenes hjerter skulle i det minste være klar for oss. I de nåværende regjeringenes hender befinner det seg en stor makt som har en avgjørende innflytelse på folkets ånd: Pressen. Den har til oppgave å henvise til angivelig nødvendige fordringer, til å bringe folkets klager til uttrykk, og til å ytre, vekke og bortlede utilfredshet. I pressen kan den frie meningsutveksling komme til orde. Men regjeringene forstod ikke å utnytte denne makten, og derfor befant den seg plutselig i våre hender. Gjennom pressen oppnådde vi innflytelse, men ble likevel selv stående i skyggen; takket være pressen har vi brakt berg av gull i våre hender, uten å bekymre oss over at det kostet strømmer av blod og tårer. Vi har kjøpt oss fri ved å ofre også noen av våre egne. Men hvert offer fra vår side er for oss verdt tusen av de uverdige.

3 dag

Jeg kan allerede i dag meddele at det mål vi har satt oss nå bare ligger noen skritt vekk. Vi har bare et lite stykke vei igjen å gå. Vår vei ligner en slanges buktninger, der den strekker seg og trekker seg tilbake. Altså den slangen våre forfedre valgte som sinnbilde og symbol. Når slangen først har sluttet ringen om jorden, da vil alle verdens stater bli presset sammen av den som i en skruestikke.Vår tids forfatningsmessige statsmakter vil snart bli satt til side på grunn av den stadige uro. Vi sørger for at de stadig og uten opph r vakler, til de til slutt ramler overende. Deres ledere trodde riktignok at de hadde sikret sitt herredømme på betryggende måte, og de håpet alltid at de nå endelig ville få ro. Men statsoverhodet - herskeren - støtter seg på sin representant, den ansvarlige minister, som holder ham for narr. Han lar seg rive med av sin ukontrollerte og ansvarsløse makt. Men nettopp denne makten åpner veien for terroristene til statene. Da herskerne ikke har noen f ling med sitt folk og derfor aldri kommer i dets midte, så vil de heller aldri kunne komme til forståelse med folket og ikke vinne noen fast grunn overfor den som trakter etter makten. Både herskermakten - som vi har svekket - såvel som folkets blinde makt har mistet enhver betydning. Hver for seg er de like hjelpeløse som en blind uten stokk. For å lokke makthaverne til å misbruke sin makt har vi spilt alle krefter ut mot hverandre. Vi har satt liberal anskuelse i motsetning til uavhengigheten av enhver forfatningsmessig innskrenkning. I denne hensikt søkte vi å vekke alle mulige fordommer, vi utrustet alle partier, vi gjorde den herskende makt til skyteskive for alle lidenskaper. Av statene gjorde vi slagmarker og lot stadig opprør bryte ut. Bare litt mer tålmodighet, og opprørene og sammenbruddene vil være en alminnelig foreteelse. Utrettelige talere har gjort folkerepresentasjonen og andre avgjørende forsamlinger til en skueplass for uendelig lange taler. Frekke journalister og samvittighetsløse utgivere av smedeskrifter faller daglig over regjeringens representanter. Endelig bringer maktmisbruket statens grunnlover til å råtne, og forbereder dens sammenbrudd. Alt sammen vil under den ufornuftige massens slag falle i ruiner. Gjennom sin fattigdom - som virker sterkere enn slaveri eller livegenskap - er folket dømt til tung arbeid. Fra slaveri eller livegenskap kunne de befri seg på en eller annen måte, men fra elendigheten kan de ikke rive seg løs. I forfatningen innførte vi slike rettsgrunnlag som for massen kan synes å ha betydning, men som ikke inneholder noe som helst av virkelige rettigheter. Alle såkalte "folkerettigheter" består bare i fantasien. I virkelighetens verden er de helt intetsigende. Hva kan det gagne den fattige arbeideren, som må friste livet med hardt arbeid, at noen pratmakere har fått rett til å tale fritt og at journalistene ved siden av sanne beretninger også kan smøre sammen løgnhistorier og tull? I virkeligheten byr forfatningen ham ingen andre fordeler enn de br dsmuler som vi lar falle ned til ham fra bordet for at han skal stemme på oss og på våre representanter. I virkeligheten er de fattiges rettigheter i demokratiene ikke annet enn en bitter hån. De fattige kan slett ikke ut ve disse rettighetene, fordi de daglig står i en arbeidets tredem lle som knapt nok gir dem de nødvendige midler til livets underhold. Ingen arbeider kan med sikkerhet regne med å få beholde den lønn han har: han er dels avhengig av fabrikkherrenes sammenslutninger og dels av sine arbeidsfellers streiker. Gjennom vår innflytelse har folkene delagt adelens herredømme. Adelen var på grunn av sine egne fortrinn - som uløselig var forbundet med folkets velferd, - blitt folkets naturlige forsvarere og br dgivere. Med adelens tilintetgjørelse kom folket under herredømme av rike oppkomlinger og ble underlagt den mest ubarmhjertige utbytting. Vi opptrer tilsynelatende som arbeidernes redningsmenn fra denne utbyttingen, idet vi ber dem tre inn i rekkene i vår hær av sosialister, kommunister og anarkister. Disse retningene understøtter vi av prinsipp, fordi vi overfor arbeideren vil fremstille oss som menneskehetens velgjørere i broderlighetens ånd. Adelen, som med rettsmidler gjorde krav på arbeidernes ytelser - var interessert i hans velbefinnende i den forstand at den ønsket at han skulle være mett og sunn og kraftig.Vi vil nemlig det motsatte - nemlig deres degenerasjon. Vår makt hviler på at arbeideren alltid er sulten og svak. Bare i denne tilstand vil han i enhver henseende underordne seg vår vilje, siden han i sine egne kretser og av egne krefter ikke finner noen hjelp som kan yte motstand mot oss. Sulten gir pengemakten en langt sikrere rettighet over arbeideren enn kongens lovgivende makt tidligere gav adelen. Gjennom nøden og all den misunnelse og hat som springer ut av den, beveger vi massene og fjerner med deres hjelp enhver som hindrer oss på vår vei. Så snart tiden er kommet da vår verdenshersker skal bli kronet, vil disse massene feie alt det til side, som ennå kunne yte oss motstand.Uten våre vitenskapelige råd kan ikke våre motstandere klare seg. Men vi passer oss likevel for å vise dem den riktige vei. Derfor har de i sin skoleundervisning oversett den hovedsak som vi klippefast vil holde oss til etter opprettelsen av vårt rike: I barneskolene må den eneste sanne lære om den samfunnsmessige oppbygning av livet bli forkynt, om arbeidsdelingen og følgelig også om menneskenes inndeling i klasser og stender. Alle må få en klar forståelse av at det på grunn av arbeidsdelingen ikke er noen likhet mellom menneskene. Forskjellen må bli ordnet ved lov. En kan ikke forlange samme ansvar fra en mann som ved sine handlinger vanærer en hel stand, og en annen som bare svarer for seg selv. Den sanne lære om livets samfunnsmessige oppbygning som vi holder hemmelig for våre motstandere, bestemmer at stilling og yrke må bli innskrenket til en bestemt krets av mennesker. Hvis ikke, så vil det av misforholdene mellom utdannelse og yrke oppstå en kilde til menneskelig lidelse. Når folkene har tilegnet seg denne læren, vil de frivillig underkaste seg maktene og den ordning i staten som disse har innført. Ved hjelp av vitenskapens nåværende nivå og den retning vi har gitt den, stoler folket fullt og helt på det trykte ord og den vranglære som blir innpodet i dem. Derfor hater det i sin innskrenkethet enhver stand som det tror stå over seg, fordi det ikke kjenner denne stands betydning. De motsetningene som er beskrevet vil tilspisse seg ved den kommende økonomiske spenning, som vil lamme alle børsforretninger og industrier. Ved hjelp av gullet, som helt befinner seg i våre hender, og ved hjelp av samtlige snikveier som vi har til rådighet, vil vi fremkalle en alminnelig økonomisk krise. På denne måten vil en mengde arbeidere i hele verden bli kastet på gaten samtidig. Disse massene vil med den største glede utgyte blodet til de menneskene som de i sin enfoldighet har misunt fra barndommen av, og hvis eiendom de deretter straffritt kan tilrane seg. De vil ikke kunne r re noen av våre, siden vi jo kjenner øyeblikket da det skal bryte løs og dermed i rett tid har kunnet treffe forholdsregler for å sikre våre egne. Vi har bevist at fremskrittet vil føre alle de fremmede folkeslag inn i fornuftens rike. Vårt maktherredømme vil være av denne art, for vi vil forstå å undertrykke alle opprør ved brutal hensynsløshet, og å fortrenge liberalismen fra alle grener av det statlige liv. Etter at folket hadde merket at det fikk alle slags tilståelser i frihetens navn, trodde det at det selv kunne være herre og rev til seg makten. Som den blinde støtte det på en masse vanskeligheter som det ikke klarte å komme seg ut av ved egen hjelp. I sin jakt etter førere kom det ikke på den tanken å vende tilbake til sine gamle ledere, men la i stedet sine fullmakter ned for våre f tter. Tenk bare på den franske revolusjon, som vi har gitt navnet "den store". Hemmeligheten ved dens forberedelse er fullt ut kjent av oss, for den var jo våre henders verk. Siden den tiden har vi ført folkene fra den ene skuffelsen til den andre. Vi vil at de også skal vende seg fra oss og til herskerdynastiet som vi vil gi verden. Siden vi allerede danner en verdensmakt, er vi usårlige. Så snart vi blir angrepet av en stat, trer andre stater inn for å forsvare oss. Vår uangripelige stilling blir fremmet ved folkenes uendelige nederdrektighet. De kryper for vår makt, men er ubarmhjertige mot de svake, de straffer forseelser ubønnhørlig, men forbrytelser meget lemfeldig, de forstår ikke selvmotsigelsene ved en liberal samfunnsorden, mens de med uendelig tålmodighet bærer overgrep fra en dristig og herskesyk mann. Fra sine valgte representanter tåler de misbruk uten å kny, misbruk som er så grove at minst tyve konger kunne bli halshogd for det minste av dem. Hvordan kan en forklare dette merkelige fenomenet, denne tilsynelatende inkonsekvente holdningen hos massene ovenfor ganske likeartede foreteelser? Det forklares ved at de utvalgte makthaverne gjennom sine representanter sprer rykter blant folket om at de skader staten med hensikt og til et høyere formål. Målet er folkenes felles velferd, deres forbr dring og likhet. De får naturligvis ikke vite at dette folkeforbundet bare skal dannes under vårt herredømme. Derfor dømmer folket de rettferdige og lar de skyldige gå straffri. Det blir mer og mer overbevist om at det kan gjøre ganske som det selv vil. Under slike omstendigheter ødelegger folket den rolige utviklingen og fremkaller stadig ny uorden. Ordet "frihet" styrter det menneskelige samfunn inn i kamp mot alle makter, mot enhver makt i den guddommelige og naturlige verdenshusholdning. Når vi endelig sitter på tronen, vil vi utslette dette ordet fra verdens ordforråd, fordi det er et uttrykk for den dyriske kraft og setter massene på samme trinn som de blodt rstige rovdyrene. Disse rovdyrene er først mette når de har smakt blod. Da lar de seg lett legge i lenker. Men hvis en ikke gir dem blod, da sover de ikke, men slåss seg imellom.

4 dag

Demokratiet gjennomgår en hel rekke utviklingstrinn. Den første perioden varer bare noen dager. I sine forrykte utslag ligner det på en blind mann som snubler fra høyre til venstre og ikke finner ro eller faste holdepunkter noen steder. Den andre perioden består av det folkestyret som lovløsheten springer ut fra. Dette fører uunngåelig til voldsherredømme (despotisme). Dette er imidlertid ikke lenger offentlig eller lovlig anerkjent og bærer derfor intet ansvar. Det dreier seg rettere sagt om en usynlig og ukjent makt, et hemmelig forbund som arbeider i det skjulte, og som derfor ikke behøver å legge bånd på seg når det gjelder de midler det anvender. Denne despotisme skifter ofte sine representanter og trekker bare fordeler av det. Disse fordelene ytrer seg blant annet på den måte at en ikke behøver å bruke penger til betaling av pensjoner og lignende. På hva hviler den usynlige makt våre losjer har? Og hvem kunne være i stand til å styre dem? Frimurernes ytre "profane" virksomhet er bare et blindt verkt y for losjene og tjener til å skjule deres virkelige mål. Disse losjenes virkelige mål, veiene som fører dit og hovedledelsens sete, må alltid bli ukjent for folket. Også friheten kunne være uskadelig. Den kunne være virksom i statslivet uten å være til skade for folkets velferd, hvis den støttet seg på troen på GUD og nestekjærlighet. Hvis den fremfor alt holdt seg borte fra alle tanker om likhet, som står i strid med den naturlige lov i hele skaperverket, nemlig loven om underordning. Ved en slik gudstro ville menneskene la seg lede av geistligheten, de ville skride rolig og fredelig frem ledet av sine sjelehyrder og rolig underkaste seg den fordeling av de jordiske goder som GUD har villet. Av denne grunn må vi ubetinget ødelegge gudstroen. Vi må rive enhver tanke på GUD og den Hellige nd ut av den kristne sjel, og i stedet erstatte dette med tallmessige beregninger og legemlige behov. Forat menneskene ikke skal få tid til å gjøre iakttagelser og til å tenke, må vi lede deres tanker hen på handel og industri. Da vil alle jordens folk søke fordeler for seg selv i en gjensidig økonomisk kamp. Og da vil de overse oss, sin felles fiende. Forat friheten endelig skal kunne oppløse og ødelegge folkenes samfunn, må industrien bygges opp på spekulasjon. Da vil industriens rike gevinster falle fra deres hånd og ned i spillernes og spekulantenes lommer, det vil si i våre kasser. Den til det ytterste anspente kampen om herredømmet på det økonomiske området har med sine albuest t frembrakt et skuffet, kaldt og hjerteløst samfunn som stadig drar flere mennesker til seg. Deres eneste livsmål vil være jakten etter gull. Med dette gullet vil de drive en formelig gudstjeneste med henblikk på de nytelsene som det kan skaffe dem. Når det er kommet så langt, så vil de nederste lag blant befolkningene - hverken av indre overbevisning eller av misunnelse, men rett og slett av hat mot de herskende kretser - sammen med oss angripe våre motstandere, deres trosfeller og førere.

5 dag

Intet er vanskeligere enn å velge en forfatning for et helt igjennom korrupt samfunn. I dette samfunnet erverver en seg rikdommer på alle mulige måter, hvorav mange bare såvidt går klar av lovens bestemmelser. I dette samfunnet hersker det usedelighet. Sedeligheten kan bare såvidt opprettholdes ved strenge lover og straffer, men ikke ved fri overbevisning. Fedrelandskjærlighet og gudstro blir overgrodd av verdensborgerlige synsmåter. Et slikt samfunns forfatning kan bare hvile på et maktherredømme som jeg siden skal skildre for dere. Vi må skaffe en større enkelhet i forvaltningen, for derigjennom å få all makt i våre hender. Alle grener av det statlige liv blant våre undersåtter vil vi ordne selv gjennom nye lover. Disse lovene vil litt etter litt sette alle de friheter og svakheter til side som folkene har latt komme inn. Vårt rike skal være kjennetegnet ved et så hensynsløst voldsherredømme at det til enhver tid og på ethvert sted skal være i stand til å slå ned de utilfredses motstand. En kunne innvende at det maktherredømmet jeg taler om ikke lar seg forene med vår tids fremskritt, men vi vil bevise det motsatte. Så lenge folkene ennå betraktet sine fyrster som en åpenbaring av den guddommelige vilje, bøyde de seg villig under kongens enevelde. Men etter som vi innpodet tanken i dem om deres egne retttigheter, begynte de å se på kongene som på andre d delige. Kongene av Guds nåde mistet i folkets øyne enhver betydning. Da vi så hadde berøvet dem troen på Gud, sank kronens makt ned på gaten. Her ble den som offentlig eiendom annektert av oss. Dessuten er vi mestre i kunsten å lede massene og enkelte personligheter etter vår vilje, gjennom passende bearbeidelse i ord og skrift, gjennom listige omgangsformer og andre midler som våre motstandere ikke har den minste anelse om. Vår forvaltningskunst hviler på den skarpeste iakttagelse og analyse, på en slik finhet i tankerekken at ingen kan konkurrere med oss. Også i utbyggingen av våre statsrettslige planer og i våre hemmelige forbunds makt, er det ingen som kan måle seg med oss. Bare jesuittene kan på sett og vis sammenlignes med oss. Men siden de er et alminnelig kjent forbund, falt det ikke vanskelig for oss å nedvurdere dem i allmennhetens øyne. Våre hemmelige forbund vant dermed i det stille ennå mer makt. Kan det forresten ikke være likegyldig for verden hvem som hersker over den: overhodet for den katolske kirke eller den frimureriske enehersker av vårt folks blod? Men for oss - de utvalgte - er det riktignok ikke likegyldig. Fra tid til annen kunne et eller annet alminnelig forbund av alle folk seire over oss. Men vi er beskyttet mot denne faren av den dypt inngrodde og uovervinnelige spliden mellom våre motstandere. I løpet av mange århundrer har vi vært ivrige når det gjelder å skape motsetninger mellom personer og folk, og har ivrig oppfordret til troshat og rasehat. Takket være denne omstendigheten kan ingen kristen stat som opptrer mot oss vente å finne støtte noen steder. Enhver annen stat ville tro at et forbund mot oss ikke ville være fordelaktig for nettopp denne staten. Vi er nettopp så sterke at en er nødt til å måtte regne med oss. I dag kan ikke engang maktene slutte den aller minste overenskomst seg imellom uten at vi i hemmelighet har vår hånd med i spillet. "Per me reges regnant" - ved meg hersker kongene. Vi har lært at vi er utvalgt til herredømme over hele verden. Selv om det oppstod et geni i motstandernes leir, og han innlot seg på kamp mot oss, så ville han likevel måtte tape. Nykommeren kan ikke måle seg med dem som har gammel erfaring. Kampen mellom oss ville være så skånselløs at verden aldri har sett maken. Men dette geniet ville likevel ha kommet for sent. Alle hjulene i statsmaskineriet blir drevet av en kraft som helt ut er i våre hender: Gullet! Sosialøkonomien - som våre lærde har funnet på - har forlengst anvist gullet en overlegen maktstilling. For å kunne herske med uinnskrenket makt må kapitalen ha monopol på enhver virksomhet i handel og industri. Usynlige hender er allerede i dag i ferd med å virkeliggjøre denne planen over hele verden. Når først dette målet er nådd, vil de næringsdrivende ha vunnet en slik overvekt i statens liv at de uten å bli forstyrret kan utbytte folket. I dag er det viktigere å avvæpne folkene enn å føre krig. Det er viktigere å bruke de oppflammende lidenskaper til vår fordel enn å innskrenke dem. Det er viktigere å oppta nye tanker og utlegge dem på vår egen måte, enn som i gamle dager å utrydde dem med ild og sverd. Våre hemmelige forbunds hovedoppgave vil bestå i å lamme den offentlige menings motstandskraft ved en negativ og ødeleggende kritikk av alle hendelser. De skal venne menneskene av med å tenke selv - noe som kunne bringe dem til opprør mot oss. De skal forsøke å bringe alle åndskrefter til å fortape seg i tomme spillfekterier og ordkløverier. Til alle tider har både folket og de enkelte personligheter holdt ordet for jevngodt med gjerningen. De har latt seg stille tilfreds med skinnet, uten å legge merke til om de løfter som ble gitt også gikk i oppfyllelse. Derfor vil vi som skuebr d opprette offentlige talerstoler, der gode talere vil gjøre rede for hvilke enorme ofre vi har brakt for det alminnelige fremskritts skyld. Måten dette blir fremlagt på vil få folket til å tro at dette faktisk er sant. Vi vil tilegne oss alle frihetstanker fra alle partier og retninger og gi våre talere i oppdrag å forsvare disse tankene i den grad og så lenge at menneskene blir trette av vakre taler og føler avsky for talere av alle retninger. For å beherske den offentlige mening må vi så tvil og misnøye. Dette gjør vi på den måten at vi gjennom lang tid lar de mest motstridende synspunkter komme til orde fra alle forskjellige sider, inntil menneskene ikke lenger greier å finne seg til rette i virvaret. Da vil de bli overbevist om at det beste er overhodet ikke å ha noen mening om statsrettslige ting, da folket generelt mangler det nødvendige overblikk, og at bare de som styrer staten kan ha oversikt over det hele. Dette er vår første hemmelighet. Den andre hemmeligheten - og den er ikke mindre viktig for vår saks seier - består i å sørge for at folkets feil og forbrytelser stadig blir flere. Alle dårlige vaner, alle lidenskaper, alle tåpelige regler for selskapelig omgang må bli satt på spissen på en slik måte at ingen lenger kan finne seg til rette i galehuset. Menneskene vil da ikke lenger forstå hverandre. På denne måten vil det være lett for oss å så splid innen alle partier, å hindre enhver samling av de krefter som kunne stå imot oss, og på forhånd avsvekke enhver handlekraft som på noen som helst måte kunne forstyrre våre planer. Det finnes ikke noe farligere enn personlighetens makt. Hvis han er begavet og har skapende åndsevner, så kan en slik personlighet utrette mer enn millioner av mennesker som vi har splittet og fjernet fra hverandre. Derfor må vi styre samfunnets oppdragelse på en slik måte at de i håpløs svakhet lar hendene synke overfor enhver som krever mot og besluttsomhet. Når alle har frihet til å handle som de vil, er den offentlige handlekraft lammet. Derimot er store ideologiske sammenst t, skuffelser og uhell uunngåelige. Ved hjelp av alle disse midlene vil vi trette ut alle folk på en slik måte at de blir tvunget til å tilby oss verdensherredømmet. På grunn av alle våre spesielle egenskaper, er vi fullt rustet til å overta all statlig makt i verden uten noen skarp overgang, og å danne et overherredømme. I stedet for de nåværende herskerne vil vi sette et skrekkens regime som vi vil kalle den overstatlige forvaltning. Dette regimets armer vil være utstrakt i alle retninger og representerer en så forferdelig makt at alle folk må bøye seg for vårt herredømme.

6 dag

I handelen vil vi snart sikre oss kjempemessige monopoler som vil utelukke enhver fremmed konkurranse og være en kilde til stor rikdom for oss. De andre folkenes store formuer vil avhenge av våre monopoler på en slik måte at de den første dagen etter den gamle regjeringens sammenbrudd vil forsvinne på samme måte som statens betalingsevne (statskreditten). Jeg vil be de tilstedeværende industri - og handelsmenn å verdsette denne tanken etter dens betydning. Med alle midler må vi utvikle vårt overherredømmes makt. Dette herredømmet må fremstilles som en beskyttelse og velgjører overfor dem som frivillig underkaster seg vår makt. De fremmedes adel har utspilt sin rolle som makt i staten. I denne henseende behøver vi ikke å regne med den. Men siden adelen er store jordeiere og inntar en sikret økonomisk stilling som gjør den fullstendig uavhengig, er den skadelig for oss. Derfor gjelder det for enhver pris å berøve adelen dens jordeiendommer. Det beste midlet for å oppnå dette er å forhøye grunnavgiftene og andre skatter. Således vil det til slutt utvikle seg en forgjeldelse og overforgjeldelse av jorden. Gjennom disse forholdsreglene vil adelen - som fra ungdommen av ikke er vant til noen innskrenkninger - meget snart miste sin selvstendighet. På mange måter vil den da snart komme i en slik avhengighet av pengeutlånerne at den vil gå til grunne. Samtidig må vi gi handel og industri kt beskyttelse, og i særdeleshet fremme spekulasjonen. Denne tjener oss som motvekt mot industriens tiltagende makt. Uten spekulasjon ville industrien formere den borgerlige kapitalen og bidra til en heving av landbrukets nivå, da den kunne frigjøre jordeiendommen fra bankenes renteslaveri. Vi må imi- dlertid ordne det på en slik måte at industrien tvertimot berøver landbruket både arbeidskraft og penger, og at spekulasjonen bringer alle verdens skatter i våre hender. Da vil de fremmede folkene bli noen fattige stakkarer, da vil de måtte bøye seg for oss for å få lov til å friste livet. For å ødelegge våre motstanderes industri, må vi ved siden av spekulasjonen også betjene oss av andre midler. Blant annet må vi forlede dem til et stort pengeforbruk, som ikke står i forhold til deres inntekter. Om mulig må de forledes til et ekstravagant liv, som de til slutt vil ofre alt for å kunne nyte. Vi må forlede arbeiderne til stadig å stille krav om høyere lønn. Men når de får det vil det ikke bringe dem noen fordeler, for vi setter på samme tid opp prisene på de viktigste levnetsmidlene og andre nødvendige ting. Som påskudd for denne prisstigningen vil vi bruke landbrukets vanskelig stilling. Grunnlaget for produksjonen i landbruket og industrien vil vi ødelegge på den måten at vi venner arbeiderne til lovløshet og fyll, og fjerner alle åndelig høytstående krefter fra landet. For at folkene ikke skal innse tingenes sanne tilstand før tiden er inne, må vi omhyggelig tilsløre sannheten for dem. Våre sosialøkonomiske lærdommer tjener som et virkemiddel til dette. I disse lærdommene ligger det tilsynelatende en alvorlig streben etter å bedre arbeiderklassens kår ved gjennomførelsen av verdensomfattende økonomiske grunnsetninger.

7 dag

Den store opprustningen, såvel som utviklingen av politivesenet, tjener alt sammen til virkeliggjørelsen av våre planer. Vi må sørge for at det i alle land ved siden av oss bare finnes eiendomsløse proletarer som alle er avhengige av oss, og dessuten et militærvesen og politi som er oss underdanig. Over hele Europa, og gjennom våre forbindelser fra Europa utover hele verden, må vi sette i gang gjæring, strid og fiendskap. Med dette oppnår vi en dobbel fordel: For det første vil alle stater være redd oss fordi de utmerket godt vet at vi til enhver tid er i stand til enten å fremkalle uroligheter eller opprettholde den gamle ordning. For det andre vil vi på denne måten skjule alle de tråder som vi ved hjelp av statsrettslige og økonomiske forhandlinger har spunnet til alle statsledelser. For å oppnå dette målet, må vi ved alle muntlige forhandlinger gå frem med den aller største sluhet og listighet. Derimot må vi åpenlyst - i den såkalte offisielle brevveksling - slå inn på den stikk motsatte vei og alltid bestrebe oss på å virke åpne og ærlige og imøtekommende. Hvis vi følger denne fremgangsmåten , vil statsledelsene og folkene, som vi har vent til å ta alt for god fisk, komme til å holde oss for menneskeslektens velgjørere og redningsmenn. Så snart en stat våger å yte motstand mot oss, må vi være i stand til å tvinge dens naboer til å gå til krig mot den. Men hvis naboene akter å gjøre felles sak med ham og gå mot oss, da vil vi slippe verdenskrigen løs. Den høyeste loven for all statskunst som vil ha hell med seg må være å holde alle foretagender hemmelige. Hva statsmannen sier behøver ikke på noen måte å stå i samklang med det han gjør. Vi må tvinge statsledelsene til å understøtte vår bredt anlagte plan, som snart nærmer seg den ønskede fullendelse. Som et middel til dette må vi beskytte den offentlige mening, som vi i hemmelighet har bearbeidet etter våre hensikter gjennom den såkalte siste stormakt, pressen. Med ganske få unntagelser (som forøvrig ikke har noen betydning) er hele pressen i våre hender. I noen få ord vil vi nå sammenfatte vår plan for å slå ned statene i Europa: I en av dem vil vi bevise vår makt ved mordanslag, altså gjennom terrorisme. Skulle det så komme til et alminnelig opprør mot oss i alle de europeiske stater, så vil amerikanske, kinesiske eller japanske kanoner svare dem i vårt navn.

8 dag

Vi må utstyre oss med de samme kampmidler som motstanderen kan bruke mot oss. følgelig må vi gjøre oss kjent med alt lureri og alle knep i lovbøkene. Vi må aldri mangle en begrunnelse, selv når det dreier seg om urettferdige avgjørelser og dommer som setter den tidligere rettsoppfatningen på hodet. Alt kommer bare an på at disse grunnleggende rettsavgjørelsene blir forkynt i en slik form at de ser ut som et uttrykk for den høyeste idealistiske rettsorden. Vår ledelse må omgi seg med alle de hjelpekrefter som en sivilisert stat stiller til rådighet. Herunder hører fremfor alt journalister, rettslærde, statstjenestemenn, statsmenn og sist, men ikke minst, slike personligheter som har nydt godt av en spesiell utdannelse i våre fagskoler. Vi vil innvie en del meget omhyggelig utvalgte mennesker i alle samfunnslivets hemmeligheter. De vil få utstrakte språkkunnskaper og vil bli gjort fortrolige med alle hemmelige tegn og med statskunstens regler. De vil bli lært hvordan den menneskelige sjel kan erobres, hvordan en slår på de mest skjulte strengene i den menneskelige natur, og hvordan en skal behandle dem de er kalt til å behandle på denne måten. Til dette hører de fremmede folkenes særlige åndsretning, deres streben, feil , deres lidenskaper og de forskjellige klassers og stenders spesielle egenskaper. Toneangivende medarbeidere i våre planer kan naturligvis ikke velges blant disse menneskene. De er jo slett ikke vant til å utføre sine embetsplikter i embets ånd. Som regel vet de jo slett ikke hva det dreier seg om, og like lite hva som er nødvendig. Disse folkenes embetsmenn underskriver ofte dokumenter og aktstykker uten at de overhodet har lest dem. De tjener staten dels av ær- gjerrighet, dels av egennytte, men uten noe egentlig mål. Vi vil omgi vår ledelse med utallige økonomer. Den sosialøkonomiske undervisningen blir derved det viktigste faget ved vår oppdragelse og undervisning.Vi vil opp- dra en stor mengde bankfolk, fabrikkherrer, pengemenn og fremfor alt millionærer. For i virkeligheten blir jo alle ting avgjort av pengenes makt. Så lenge vi ikke uten betenkning kan overlate de ansvarlige statsstillingene til våre br dre, vil vi bare gi dem til slike personer hvis fortid og karakter er av en så tvilsom art at vi helt og holdent har tak på dem. Dette medfører at det er en gapende avgrunn mellom dem og folket. Disse stillingene kan vi bare betro til slike personligheter som ikke har annet å vente enn d den, fengsel eller landflyktighet hvis de ikke følger våre anvisninger. De må være rede til og villig til å forsvare våre interesser inntil siste åndedrag.

9 dag

For planmessig å bearbeide folkene må vi ved anvendelsen av våre retningslinjer ta hensyn til de enkelte folks egenskaper og til det område de bor i. Det ville ikke føre til noe å bruke våre retningslinjer på n yaktig samme måte overfor alle folk, så lenge det nødvendige forarbeidet ikke er gjort. Men hvis dere går meget forsiktig til verks, vil dere oppdage at et tiår er tilstrekkelig til å ødelegge selv den sterkeste karakter. Da kan vi telle et nytt folk til rekken av dem vi allerede har underlagt oss. Det gamle liberale slagordet "frihet, likhet og brorskap" - som jo i virkeligheten ble uttenkt av våre gamle losjer - vil, så snart vi er kommet til makten, bare bli gitt gyldighet for en høyere åndens verden, som ikke befinner seg på jorden. Vi vil si: "Rett til frihet. Plikt til likhet. Brorskap som forbilde", og dermed ta tyren ved hornene. I virkeligheten har vi jo allerede undergravd enhver annen herskermakt enn vår egen, selv om det ennå finnes mange herskere og statsledelser. Hvis en eller annen stat reiser seg til protest mot oss i dag, så skjer det bare for syns skyld, og for det meste med vår vitende og vilje. Vi trenger forfølgelser av vår folkegruppe for å holde våre br dre i de nederste samfunnslag sammen. Jeg vil ikke komme nærmere inn på dette her, da vi jo allerede har snakket om dette problemet gjentatte ganger. I virkeligheten er det ingen ting som kan hindre oss. Vårt overherredømme står utenfor alle rettslige skranker. Dets grunnvoll står så fast at det bare kan betegnes med kraftordet: Voldsherredømme. Med full overbevisning kan jeg si at det er vi som for tiden er lovgivere, det er vi som dømmer og har den ut vende myndighet, det er vi som straffer og benåder, det er vi som sitter høyt til hest som førere for alle armeer. Vi er ledet av en fast vilje som vi har tatt i arv fra et mektig parti som i dag er helt avhengig av oss. Vi er i besittelse av en utemmelig ærgjerrighet, en brennende misunnelse, en hensynsløs hevngjer- righet og et sammenbitt hat. Fra oss utgår redselen - den altomfattende terror. I vår tjeneste står folk med alle slags synspunkter og alle retninger: monarkister, liberale, demokrater, sosialister, kommunister, nazister, fascister og alle utopister. Vi har spent dem alle sammen for vår vogn. En- hver av dem undergraver på sitt sted de siste rester av statsmakten og den bestående rettsorden. Derved oppstår det forvirring og uro i alle stater. Alle lengter etter ro og er villige til å bringe ethvert offer for den kjære fredens skyld. Men vi lar dem ikke få ro før de åpent og betingelsesløst har aner- kjent vårt verdensherredømme. Folket st nner og lengter etter en løsning av de sosiale spørsmål ved hjelp av en alminnelig forståelse mellom nasjonene. Men siden alle folk er delt opp i partier, og siden partikampene krever mange penger, er alle partier avhengige av oss. For vi er de eneste som har penger. Vi kan frykte at de herskende seende krefter og folkets blinde kraft forener seg utenfor vår kontroll. Men vi har truffet alle forholdsregler for å hindre denne muligheten. Mellom begge disse kreftene har vi bygget opp en mur bestående av det gjensidige redselsvelde. På denne måten blir folkets blinde masse vår støtte. Vi, og kun vi, kan tjene som førere for dem og til slutt bruke dem til våre formål. For at det blinde folket ikke skal trekke seg unna vår ledelse, må vi fra tid til annen tre inn i den aller nærmeste forbindelse og fellesskap med det. Hvis dette ikke lar seg gjøre personlig, så må det skje gjennom våre påliteligste br dre. Når vi først er kommet til makten, vil vi personlig tale til folket på gatene og lære det opp til å tilegne seg den oppfatningen av statsrettslige spørsmål som tjener våre formål. Ingen kan bevise hva som blir lært barna i barneskolen. Men det som regjeringens representant eller herskeren selv sier til folket, det sprer seg som ild i tørt gress over hele landet. For ikke å ødelegge folkenes stats - og samfunnsinnretninger altfor tidlig, har vi gått meget forsiktig til verks. Vi har først grepet fatt i de drivfjærene som holder det hele i gang. Disse drivkreftene var strengt, men rettferdig fordelt. Men vi erstattet dem med den liberale vilkårlighet, som spotter enhver orden. På denne måten undergravde vi domstolenes rettferdighetssans, valgordningen, pressen, den personlige frihet og fremfor alt folkets oppdragelse, utdannelse, som var hj rnestenen for dets virkelige frihet. Vi har fordummet, forført og fordervet ungdommen. Dette målet nådde vi ved å bygge vår oppdragelse på falske grunnsetninger og lærdommer, hvis falskhet vi var fullt klar over, men som vi til tross for det, eller nettopp derfor, anvendte oss av. Da vi ikke med ett slag kunne forandre de bestående lovene, har vi delagt deres hensiktsmessighet og fornuft ved motstridende fortolkninger. På dette området har vi hatt mer hell enn vi hadde ventet. først ble lovene gjort uforståelige ved all denne fortolkningen, deretter ble de litt etter litt forandret og endret til det motsatte. Statsledelsen mistet enhver oversikt, og kunne til slutt ikke finne ut av lovgivningen, så forvirrende og selvmotsigende var den blitt. Siden den tid har en sett det som noe høyere og mer verdifullt hvis et menneske kan rettferdiggjøre seg ut fra sin egen samvittighet, mens rettferdiggjørelsen overfor loven har mistet enhver moralsk betydning. Dere kunne innvende at folkene kunne angripe oss med våpen i hånd i sin forbitrelse, hvis de skulle oppdage for tidlig hvordan alt henger sammen. For et slikt tilfelle har vi et siste, forferdelig middel i våre hender, som må få selv de tapreste hjerter til å skjelve.

10 dag

Denne gang begynner jeg med en gjentagelse av en av mine tidligere anførsler, der jeg sier at statsmennene og folkene må nøye seg med det formelle i statskunsten. Hvordan skulle de forresten kunne lære tingenes virkelige tilstand å kjenne, ettersom deres representanter hovedsakelig bryr seg om å leve godt og rikelig? For oss er kjennskapet til denne omstendigheten av den aller største betydning. Hvis vi utnytter den riktig, kan vi h ste store fordeler av det ved forhandlinger om statsmaktens fordeling, om ordets frihet, om pressen og troen, om sammenslutningers rettigheter, om likhet for loven, om personens , eiendommens og boligens ukrenkelighet, om beskatningen og om lovenes tilbakevirkende kraft. En kan aldri snakke åpent og ærlig med folket om disse spørsmålene. Hvis det er uomgjengelig nødvendig å berøre disse sakene, så må det fra vår side bare skje gjennom alminnelige talemåter. Således må vi særlig passe oss for å regne opp de såkalte folkerettighetene enkeltvis. Vi kan si noe sånt som at vi anerkjenner grunnlaget for den bestående rettsorden. En så tvetydig erklæring binder oss ikke på noen måte. Den tier når det gjelder hovedsaken og gir oss anledning til fra tid til annen å fjerne en grunnsetning som ikke passer for oss alle, eller i det minste å endre den. Er derimot "folkerettighetene" en gang blitt oppsummert, så blir de betraktet som om de allerede bestod. Det er først og fremst handlingskraften folket elsker og ærer hos statsmennene, selv om den er parret med overgrep. "Det var sjofelt", sier det, "men allikevel lurt". Eller: "Det er svindel alt sammen. Men det er flott laget - en grenseløs frekkhet." Vi regner med å kunne vinne alle folk for oss for opprettelsen av en fullstendig ny statsbygning, slik som vi lenge har forestilt oss den. Derfor må vi fremfor alt sørge for at våre førere er personligheter som går løs på sin oppgave med en enestående dristighet og åndskraft. Da vil vi bryte ned enhver motstand på vår vei. Når vi har gjennomført den planlagte statsomveltningen, vil vi si til folkene: "Det har vært en ulykkelig utvikling. Dere er alle sammen utmattet av lidelse og vrede. H r: Vi vil fjerne årsakene til deres lidelser: Folkenes avsondrethet, landegrensene, de forskjellige pengesystemene. Naturligvis kan dere dømme oss. Men deres dom ville nødvendigvis bli urettferdig, såfremt dere skulle felle den uten først alvorlig å ha pr vd de løsningene vi byr dere." Da vil de tiljuble oss og fulle av begeistring bære oss på hendene. Den alminnelige folkeavstemning, som vi så lenge planmessig har forberedt, og med hvis hjelp vi rettmessig kan sikre vårt herredømme, vil gjøre sin siste store tjeneste. Folkene vil enstemmig erklære at de er for oss, og for å prøve oss, før de feller noen dom over oss. For å nå dette målet må vi på forhånd innføre den alminnelige valgretten uten hensyn til stand og formue. Da har massen alt å si, og siden den i virkeligheten blir ledet av oss, tiltar vi oss gjennom den det absolutte flertall som vi aldri ville oppnå hvis bare dannede og besittende klasser skulle velge. Etter at vi så har innpodet begrepet selvbestemmelsesrett i massene, vil vi ødelegge betydningen av familien og dens oppdragende verdi. Vi vil vite å forhindre at det fra våre motstanderes rekker fremstår fremtredende personligheter. Og skulle de likevel vise seg, så vil massen som er ledet av oss ikke la dem komme frem, men ved første og beste anledning skrike opp mot dem. Massen vil jo være vant til bare å følge oss, siden vi betaler dens lydighet og oppmerksomhet godt. På denne måten vil vi skaffe oss en blindt adlydende makt som slett vil være i stand til å sette seg imot viljen til de av våre representanter som vi har betrodd å lede massen. Folket vil villig underkaste seg deres herredømme, fordi det vet at det fra dem til enhver tid kan få arbeid, penger og andre fordeler. Planen for vår ledelse må komme fra en eneste manns hode, for den kan aldri få noen fast form hvis utallige hoder skal arbeide med den. Derfor har vi vel tillatelse til å få vite hva det er som skal utføres, men vi må aldri gi oss til å bedømme eller kritisere forskriftene. Ellers kunne vi ødelegge hele den store planen, sammenhengen mellom dens enkelte deler og virkningen av hvert enkelt punkt, hvis hensikt er skjult for oss. Hvis vi lar et slikt arbeid underkaste tallrike meningsfellers bedømmelse og avstemning, så vil den uunngåelig bære spor av tallrike misforståelser. For alle og enhver er ikke i stand til å forstå den dype hensikten og sammenhengen i det hele. Det er tilstrekkelig for oss at våre planer blir utarbeidet med full kraft og deretter konsekvent blir fulgt. Derfor må vi ikke kaste vår leders glimrende arbeid ut til svinene, og ikke engang i den engere krets underkaste den noen kritikk. Disse planene vil foreløpig ikke omstyrte de bestående institusjonene i staten. De vil bare forandre deres økonomiske grunnlag og i den sammenheng målet for deres virksomhet, slik at de til slutt helt og fullt tjener våre formål. I alle stater finnes om- trent de samme institusjoner, bare med forskjellige benevnelser: Folkerepresentasjonen, ministerier, statsråd, høyesterett, lovgivende og ut vende makt. Jeg behøver ikke å forklare nærmere forholdet mellom disse statsinstitusjonene for dere. Det kjenner dere godt til fra før. Jeg ber dere bare merke dere at samtlige av disse institusjonene har en viktig funksjon å utføre i statslivet. Med ordet "viktig" mener jeg ikke her vedkommende statsmyndighet, men dens oppgave. følgelig er ikke statsmyndighetene viktige, men de oppgaver som de skal fylle. Statsmyndighetene har fordelt alle de viktigste grenene av statslivet mellom seg: forvaltningen, lovgivningen og den ut vende makt. Derfor ut ver de i statslegemet den samme funksjonen som lemmene i den menneskelige kropp. Så snart vi har skadet et viktig ledd i statsmaskineriet, vil hele maskineriet komme i uorden og til slutt falle sammen, akkurat som mennesket kan dø på grunn av sykdom i en av de viktigste kroppsdelene. Etter at vi har innpodet liberalismens gift i statslegemet, har hele den statsrettslige bygning forandret seg. I dag er alle stater angrepet av en dødelig sykdom, nemlig ødeleggelsen av moralen. Vi behøver bare å vente på den siste d dskampen. Enhver forfatning er - som dere vet - en høyskole for all slags hat, strid og ufruktbar partikamp som lammer statens kraft og berøver den enhver personlighets verdiskapende livsytringer. Parlamentene konkurrerte med pressen om å dømme herskerne til uvirksomhet og maktløshet. På denne måten ble de til slutt så overfl dige i folkets øyne at det var en lett sak å styrte dem. Deretter begynte folkestyrets tidsalder, hvor vi erstattet de gamle ættekongene med dukker, som vi ga navnet "presidenter" og som vi utpekte blant dem som var oss slavisk hengivne i folket. Det er denne sprengbomben vi har lagt under grunnmurene ikke bare hos ett, men hos alle folk. Snart vil vi innføre den grunnsetning at presidentene skal være ansvarlige for sine handlinger. Da behøver vi ikke lenger pålegge oss noen som helst bånd ved gjennomføringen av våre forholdsregler, da ansvaret helt vil falle på våre marionetter. For oss kan det jo bare være til det gode, når det blir tynnere i rekkene blant dem som streber etter makt. Vi kan til og med forutse at det kan bli vanskelig å finne skikkede personligheter for presidentstillingene. Et slikt forhold kan bare medføre uro, noe som til slutt vil rive statene i stykker. For å oppnå dette ønskede utfallet, må vi sørge for at det blir valgt presidenter som i sin fortid har et eller annet m rkt punkt, et eller annet "Panama". Da har vi dem helt i vår hånd, da er de blinde verkt y for vår vilje. På den ene siden må de stadig gå omkring og være redde for at vi skal komme med avsl ringer som ville gjøre situasjonen umulig for dem. På den andre siden vil de som ethvert annet menneske ha det meget forståelige ønsket om å holde på sin oppnådde maktstilling så lenge som mulig og så lenge som mulig nyte de forrettigheter og den ære som blir tilstått presidentene. Folkerepresentasjonen, hvor det sitter så mange av presidentens venner og meningsfeller, vil være en ryggdekning for ham. Den vil velge ham og forsvare ham. Men for at folkerepresentasjonen ikke skal få makt over presidenten, vår marionett, vil vi gi ham personlig rett til å foreslå nye lover eller til å endre gamle lover. Da vil presidentens makt naturlig nok bli en skyteskive for utallige angrep. Men vi vil gi ham et middel til selvforsvar, idet vi gir ham rett til å oppløse folkerepresentasjonen og appellere til folkets avgjørelse gjennom nye valg. Dette er det samme folk, hvis flertall blindt følger våre anvisninger. Uavhengig av dette vil vi gi presidenten rett til å erklære krig i statens navn. Denne retten vil vi begrunne med at presidenten som fører for hele forsvarsmakten til enhver tid må være i stand til å forføye over den, da han som statens ansvarlige representant har plikt til å beskytte den nye forfatningen mot angrep og å forsvare demokratiets nye frihet. Det er uten videre klart at under slike omstendigheter er n kkelen til helligdommen i våre hender. Det er ingen utenom oss som kan lede lovgivningen. Under påskudd av å bevare statshemmeligheter må vi ved innføringen av den nye forfatningen frata folkerepresentasjonen retten til å stille spørsmål om regjeringens statsrettslige forholdsregler. Dessuten vil vi i den nye forfatningen innskrenke tallet på folkerepresentanter til et minimum. Derved oppnår vi samtidig en avkj ling av lidenskapene i alle statsrettslige spørsmål. Hvis disse lidenskapene mot vår formodning skulle flamme opp selv hos det lille mindretallet som vi tillater forhandlinger om slike spørsmål, så vil vi sende dem hjem igjen og ved hjelp av en alminnelig folkeavstemning sikre oss et hengivent flertall. Presidenten vil ha til oppgave å utnevne formannen både i representantenes hus og i senatet, samt deres stedfortredere. Vi vil avskaffe den ordningen som går ut på at folkerepresentasjonen sitter sammen gjennom lengre tid, og i stedet innføre kortere møteperioder på noen måneder. Dessuten vil presidenten som bærer av den ut vende makt ha rett til å oppløse eller innkalle folkerepresentasjonen. I tilfelle denne blir oppløst, kan presidenten etter behag utsette innkallelse til nye møter. For å sikre presidenten mot at han før oppfyllelsen av våre planer blir trukket til ansvar for en slik handling, som jo strengt tatt er ulovlig, lar vi ministrene og andre høye embetsmenn motta råd om å omgå presidentens forf yninger ved selvstendige forholdsregler, som de imidlertid selv må bære ansvaret for. Slike spesielle fullmakter anbefaler vi gitt høyesterett, til statsrådet eller ministerrådet, men ikke til noen enkelt personlighet. Presidenten vil alltid tyde de bestående lover på en måte som passer oss, hvis disse lovene tillater forskjellige tolkninger. Han vil sette dem ut av kraft når vi gjør ham oppmerksom på at en slik forholdsregel er nødvendig. Dessuten vil han ha rett til å foreslå nye lover av kort varighet, ja, selv endringer i forfatningen. Til begrunnelsen behøver han bare å si at hans handlinger er nødvendige av hensyn til statens høyeste velferd. På denne måten vil vi således litt etter litt, skritt for skritt, kunne ødelegge alt det som vi til å begynne med, ved begynnelsen av vårt usynlige herredømme, måtte oppta i demokratienes forfatning. Litt etter litt vil ethvert spor av enhver forfatningsmessig rettighet forsvinne, inntil endelig den tid er kommet, da vi åpent kan rive til oss enhver regjeringsmakt og åpent erklære vårt diktatur. Annerkjennelsen av vår verdenshersker kan skje allerede før vi har satt alle forfatninger til side. Det gunstigste øyeblikket vil være kommet når folkene lenge har vært plaget av indre uroligheter - fremkalt av oss - og gjennom sine herskeres vanmakt har mistet enhver tillit til dem. Da vil de rope til oss: "Avsett disse og gi oss en eneste verdenshersker, som kan forene oss alle sammen og tilintetgjøre årsakene til den evige striden: Motsetningene mellom folkene, motsetningene mellom de forskjellige trosbekjennelsene, statenes grenser og deres bestrebelser på å utvide disse. En verdenshersker som endelig kan bringe oss den fred og ro som vi forgjeves håpet på fra våre herskere og folkerepresentasjoner ." Dere vet selv meget godt at det trengs et langt og utrettelig arbeid for å fremkalle et slikt utbrudd hos folkene. Vi må i alle land uten opphold arbeide for å forgifte folkenes forhold til hverandre, vi må ødelegge folkene så grundig gjennom misunnelse og hat, gjennom strid og krig, ja selv gjennom savn og hunger og utbredelse av sykdommer, at de til slutt ikke ser noen annen utvei enn helt ut å bøye seg for vårt herredømme. Hvis vi gir folkene et eneste øyeblikks ro, så vil kansje det etterlengtede øyeblikk aldri komme.

11 dag

Statsrådet vil på sett og vis understreke herskerens makt. Som den synlige delen av den lovgivende makt vil det tilfalle det å utarbeide ordlyden av herskerens forordninger og lover i detalj. Grunnsetningene i den nye forfatningen vil altså være at vi skal skrive lovene og at vi skal dømme. Dette vil skje: 1) Gjennom beslutninger i lovgivende forsamlinger, som av oss har fått de nødvendige anvisninger i form av "forslag". 2) Gjennom alminnelige forordninger utstedt av presidenten, beslutninger av senatet og statsrådet, de siste i form av ministerdekreter. 3) Gjennom utnyttelse av det best egnede tidspunkt for et statskupp. Etter at vi nå har skildret arten av våre tiltak i store trekk, vil vi snakke om noen enkeltheter som skal hjelpe oss til en fullstendig seier. Med disse enkelthetene mener jeg pressefriheten, retten til å slutte seg sammen i organisasjoner, samvittighetsfrihet, den alminnelige stemmerett og mye annet, som umiddelbart etter statskuppet vil forsvinne fra menneskehetens åndelige rustningskammer, eller i det minste vil bli endret fra grunnen av. Statskuppet er vår eneste mulighet til å innføre den forfatning vi ønsker med ett eneste slag. Enhver senere merkbar forandring innebærer store farer. Hvis de bringer store innskrenkninger og blir gjennomført med stor strenghet, da kan menneskene bli drevet til fortvilelse av frykt for en enda sterkere forverring av deres stilling. Hvis vi derimot innfører lettelser av de tidligere bestemmelsene, da vil en si at vi har innsett vår urett, og da er tilliten til vår ufeilbarlighet tapt for alltid. Eller de vil si at vi er blitt redde og derfor viser ufullkommenhet. Ingen vil takke oss, for alle vil mene at innrømmelsene av lettelser er en selvfølgelig plikt for oss. En- hver forandring av den nye forfatningen kan altså bare skade oss. Derfor må vi mye heller påtvinge folkene den nye forfatningen som et hele i det øyeblikk de er bed vet av det nettopp fullførte statskuppet og ennå ikke har samlet sine krefter. Den nye forfatningen må bli fremstilt for dem som en jernhard nødvendighet, slik at selv den svakeste motstand ville være hensiktsløs. De må allerede fra begynnelsen av oppgi ethvert håp om at det skal bli tatt hensyn til deres ønsker og meninger, og de må komme til den slutning at vår stilling er sterk og absolutt sikker. De skal merke at vi er fast bestemt på skånselløst å bruke de maktmidlene som står til vår rådighet, og at vi med den største strenghet vil kvele selv den minste spire til motstand. Når de først har innsett at vi har revet hele makten til oss og at vi kort og godt avslår å dele den med dem, så vil de lukke øynene av redsel og passivt vente på hvordan tingene vil utvikle seg. Alle de fremmede folkene er kvegflokker, men vi er ulvene. Vet dere, mine herrer, hvordan det går med sauene når ulvene bryter inn i flokken?......... De vil lukke øynene og holde seg i ro fordi vi vil love dem alle røvede friheter tilbake så snart vi har slått ned fredsfienden og tatt makten fra alle partiene. behøver jeg å si dere hvor lenge folkene må vente på å få sine rettigheter tilbake? Vi har utarbeidet en løgnaktig statslære og utrettelig innpodet den i folkene, uten å gi dem tid til å tenke seg om. Dette skjedde på grunn av at vi bare kunne nå vårt mål ad omveier, da den rette vei overgår våre adspredte fellers kraft. For dette formålet har vi bygd opp de hemmelige frimurerlosjene. Ingen kjenner dem og deres mål, og slett ikke det menneskekveg som vi har gitt adgang til våre frimurerlosjer for å kaste blår i øynene på deres landsmenn. Vi - det utvalgte folk - er blitt den nåde til del å være spredt over hele jorden. I denne tilsynelatende svakheten ligger vår store styrke, som allerede har brakt oss til verdensherredømmets terskel. Grunnstenen er allerede lagt. Det gjelder nå bare å fullende byggverket.

12 dag

Det er allerede sagt og skrevet mye om ordet "frihet" . Vi forstår det slik: Frihet er retten til å gjøre det som loven tillater. En slik tolkning av begrepet overgir friheten fullstendig i våre hender, da vi behersker hele lovgivningen og kan innføre eller oppheve lover etter behag. Hvilken oppgave utfører pressen? Den tjener til å oppildne folket på den måten vi ønsker, eller til å fremme egoistiske partiformål. Den er hul, urettferdig og løgnaktig. De fleste mennesker vet overhodet ikke hvem pressen egentlig tjener. Vi har fått den til å tjene våre formål, og når vi først er kommet til makten vil vi legge den fullstendig i lenker og ubarmhjertig straffe ethvert angrep på oss. Den nåværende situasjonen er jo høyst selvmotsigende: På den ene siden koster det staten masse penger å gjennomgå alle bøker, tidsskrifter og aviser. På den annen side lar den seg nedrakke av enhver penneknekt uten å sette inn mottiltak, av aktelse for den såkalte "pressefriheten". Vi vil vite å forsvare oss mot den slags, og på samme tid skaffe staten en betydelig inntektskilde ved oppsynet med den offentlige mening. Det vil for det første skje på den måten at vi belegger trykksaker av enhver art - som aviser, tidsskrifter og bøker - med en stempelavgift. Bare dette vil innskrenke det altfor store antallet. Videre vil vi forlange en betydelig garantisum av alle avisforlag og boktrykkerier, som vi i tilfelle angrep på oss helt eller delvis kunne inndra. Nå kunne jo kanskje enkelte partier være villige til å ofre betydelige pengesummer for å få lov til å utbre sine meninger offentlig. Men også mot dette vil vi ha et middel: Så snart en avis angriper oss for annen gang, blir den undertrykket. Ingen skal ustraffet få r re ved vår hellige ufeilbarlighet. Som begrunnelse for undertrykkelsen og forbudet mot en avis eller et tidsskrift vil vi alltid bruke argumentet om at man uten grunn har oppviglet den offentlige mening. Jeg ber dere ellers være oppmerksomme på at det også vil komme angrep på oss fra noen av de avisene vi selv har grunnlagt. Men slike angrep vil alltid innskrenke seg til slike punkter som vi selv har til hensikt å endre. Ingen avis eller bok og intet tidsskrift vil kunne utkomme uten å gå gjennom vår sensur. Dette målet blir til dels nådd allerede ved at nyhetene fra hele verden samles i noen enkelte nyhetsbyråer, hvor de bearbeides før de blir sendt videre til de forskjellige avisene, myndighetene osv. Disse nyhetsbyråene vil litt etter litt komme på våre hender og bare offentliggjøre det vi tillater. Det har allerede lykkes oss å få kontroll over samfunnets tankeverden på en slik måte at nesten alle ser på verdensbegivenhetene gjennom de farvede brillene vi har satt på dem. Allerede i dag er det ingen stat på hele jorden som er i stand til å hindre at vi får kjennskap til alt det som de i sin tåpelighet kaller statshemmeligheter. Ingen lås og ingen slå er sterk nok til å hindre oss i å komme inn, intet hemmelig skap er sikkert overfor våre undersøkelser. Hvordan vil det bli når vårt herredømme over hele verden er blitt anerkjent, et herredømme legemliggjort av vår verdensherskers person? Vi skal igjen snakke om pressens fremtid. Enhver forlegger, trykker eller bokhandler vil være tvunget til å skaffe seg en spesiell tillatelse til å ut ve sitt yrke. Ved den minste forseelse mot våre anvisninger vil denne tillatelse igjen bli inndratt. På denne måten vil det trykte ord bli et verkt y i vår regjerings hender. Denne regjeringen vil ikke tillate at folket fortaper seg i fruktesløse drømmer om det angivelige "fremskritt"s goder. Dere vet alle, mine herrer, at liberalismens tåkelignende løfter er brostenene på veien til de vanvittige fantasiene som opphever enhver lov og orden i menneskenes forhold til hverandre og til staten. Fremskrittet, eller rettere sagt fremskrittstanken, førte til lovløshetens lære, da den satte til side menneskenes tidligere avhengighetsforhold uten å overbevise dem om nødvendigheten av en ny underordning. Alle såkalte fremskrittsmenn er samfunnsomstyrtere. Om de ikke er det i sine gjerninger, så er de det i det minste i sine synspunkter. Alle jager de etter et eller annet frihetens fata morgana og ender til slutt i den rene vilkårlighet, det vil si i fornektelsen av alle nåværende institusjoner og systemer bare for fornektelsens skyld. Vi kommer igjen tilbake til pressen. Avisene og alle trykksaker overhodet vil vi - ved siden av garantisummen - belegge med en stempelskatt, beregnet etter sideantallet. For flyveblad og tidsskrifter under 30 sider vil vi innføre dobbelt beskatning og en spesiell fortegnelse. Dermed håper vi for det første på å innskrenke flyvebladenes og tidsskriftenes antall, som under alle omstendigheter sprer et giftig budskap. For det andre vil forfatterne bli tvunget til å skrive så omfattende avhandlinger at de allerede på grunn av den høye prisen bare vil finne få lesere. Men det vi selv vil gi ut for å oppdra menneskene i den ønskede åndsretning, det vil være så billig at det vil bli en rivende omsetning. Skatten vil svekke folkets skrivekl e, mens straffene vil bringe forfatterne i avhengighet av oss. For enhver forlegger og boktrykker vil være forpliktet til å innhente tillatelse fra de av oss innsatte myndigheter før de antar et arbeide. På denne måten vil vi i tide få vite om angrep som er planlagt mot oss og være i stand til å ta enhver slagkraft fra dette angrepet, idet vi i forveien treffer de forholdsregler som kreves, eller i det minste forkynner at vi akter å gjøre det. Når dette er skjedd, kan vi nekte å gi tillatelse til trykking av angrepet. Vi vil gjøre det under påskudd av at angrepet er rettet mot dårlige tilstander som regjeringen allerede er i ferd med å rette på. Under visse omstendigheter kan en forsinket offentliggjørelse av angrepet bare være heldig for oss, da det på den måten ufrivillig kommer til å bevitne at regjeringen er våken og allerede er i full gang med å rette på de dårlige tilstandene. Tidsskrifter og aviser er de to beste midlene til å beherske åndslivet. Av denne grunn vil vår regjering erverve seg eiendomsretten til de aller fleste tidsskriftene og avisene. Fremfor alt vil regjeringen på denne måten motvirke den private pressens skadelige innflytelse, og jevnt og sikkert innvirke på folkets stemning og ånd. For hver avis eller hvert tidsskrift som er i privat eie, vil det være tre som vi selv har grunnlagt. Dette må naturligvis ikke bli kjent for offentligheten. Våre aviser og tidsskrifter må utad tilsynelatende tilhøre forskjellige retninger, ja, de må til og med bekjempe hverandre. Alt sammen for å oppnå tillit hos folket, som ikke aner noen ting, og lokke dem alle i fellen og uskadeliggjøre dem. På første plass må de av myndighetene utgitte aviser og tidsskrifter stå, hvis oppgave det er å forsvare våre interesser til enhver tid og i alle situasjoner. Deres innflytelse vil derfor være forholdsvis liten. På andre plass vil de halvoffisielle organer komme, som vinner de likegyldige og dovne for oss. På tredje plass vil vi ha våre tilsynelatende motstandere. Det må i det minste være ett blad som utad står i det skarpeste motsetningsforhold til oss. Våre virkelige motstandere vil tro at denne tilsynelatende motstanden er ekte. De vil se på utgiverne som sine meningsfeller og gi seg til kjenne for dem. Altså for oss. Våre aviser vil tilhøre de forskjelligste retninger. Vi vil ha adelige, borgerlige, liberale, sosialistiske og til og med opprørske organer, og vi vil gi økonomisk støtte til dem alle. Pressen vil, som den indiske guden Vishnu ha hundre armer. Fra hver enkelt vil hvert eneste pulsslag bli f lt i en eller annen åndsretning. Så snart et pulsslag slår sterkere, vil de usynlige hendene styre tilhengerne av denne retningen etter våre ønsker. For intet er lettere enn å styre en opprørt mengde som handler uten ettertanke. Enhver tosk som tror seg å representere sin partiavis meninger, vil i virkeligheten gi uttrykk for våre meninger, eller i det minste de meningene som passer oss best i øyeblikket. De innbiller seg at de følger sitt partis retningslinjer, og merker ikke at de marsjerer bak et flagg som vi bærer foran dem. For å kunne lede vår hær av aviser på denne måten, må vi gå frem med den ytterste forsiktighet. Under navnet "Presseforbund" vil vi samle tallrike journalistforeninger, som for en stor del blir grunnlagt av oss. I dette presseforbundet vil våre folk umerkelig innpode de forskjellige løsninger, angi tonen og føre det store ord. I kritikken av våre bestrebelser vil våre aviser alltid være overfladiske og aldri gå tingene nærmere etter i sømmene. De må føre en ordkamp med de avisene som utgis av myndighetene, for å bevege oss til å gi en nærmere redegjørelse for ting som vi holder det for uhensiktsmessig å meddele offentlig med en gang. Naturligvis må denne fremgangsmåten bare brukes der det er fordelaktig for oss. De tilsynelatende angrepene på oss har et annet formål: De skal få folket til å tro at det er i besittelse av full tale- og trykkefrihet. Hvis vi så i den fiendtlige pressen virkelig blir anklaget for undertrykkelse av pressefriheten, så har våre tillitsmenn et lett spill. De vil si at disse bladene fremkaster vanvittige påstander og kommer med personlige angrep, fordi de mangler saklige argumenter mot oss og mot våre forholdsregler. Da de virkelige forhold ikke kommer frem for offentligheten, så vil vi gjennom en slik oppførsel vinne folkets tillit. støttet på denne tilliten vil vi i alle statsrettslige spørsmål opprøre eller berolige, overbevise eller forvirre den offentlige mening etter behov. Snart vil vi trykke sannheten, snart løgn, snart kjensgjerninger og snart beriktigelser - alt etter som hvordan beretningen blir mottatt. Det hører til våre grunnsetninger alltid forsiktig å føle oss frem før vi setter foten på jorden. Som en følge av disse forholdsreglene i pressen vil vi ganske sikkert beseire våre motstandere. I alvorlige tilfelle vil vi overhodet ikke stille noe blad til deres disposisjon, der de kan uttrykke sin mening. Da vil vi jo til og med slippe besværet med å måtte svare dem. Våre n lende fremst t i den tredje klassen aviser - de som tilsynelatende er imot oss - vil vi om nødvendig sterkt tilbakevise gjennom de aviser som myndighetene utgir. Allerede nå finnes det, som for eksempel i den franske journalistikken, en snever sammenslutning av frimurere. Denne sammenslutningen har fremkastet følgende regel: "Alle pressens medlemmer og alle ledd i pressemaskineriet er gjensidig forpliktet til ikke å r pe yrkets hemmeligheter." Som hos de gamle sannsigerne må heller ikke her noe enkelt medlem si noe om fagets hemmeligheter, før det er truffet en alminnelig beslutning om offentliggjørelse. Ingen journalist ville våge å overtre denne bestemmelsen, siden bare slike personer som har et eller annet m rkt punkt i sin fortid får adgang til faget. Dette m rke punktet ville øyeblikkelig bli avslørt for offentligheten, hvis vedkommende våget å forse seg mot journalistikkens taushetsplikt. Så lenge journalistens skam bare er kjent for noen enkelte personer, kan jo vedkommende h ste berømmelse og laurbær og oppflamme den intetanende mengden til begeistring. Vi regner i høy grad med provinsens hjelp. I provinsen må vi vekke et slikt fiendskap mot hovedstaden at de til enhver tid ville være klare til å gå mot hovedstaden sammen med oss. Overfor byboerne vil vi derimot fremstille alle kravene fra provinsen som folkemassenes selvstendige bestrebelser og håp. Det er klart at kilden til misnøye såvel i byene som på landsbygda alltid er den samme, nemlig vårt undergravingsarbeid. Så lenge vi ikke har oppnådd tilstrekkelig makt, trenger vi ofte en slik situasjon hvor hovedstaden føler seg oppgitt og truet av de folkemassene som vi har hisset opp. Når det avgjørende øyeblikket er kommet, må hovedstedene allerede av den grunn ikke komme til erkjennelse av at det gjennomførte statskuppet er blitt hilst velkommen av provinsen, det vil si folkets store flertall. I det tidsrommet av vårt nye herredømme som går forut for vår kroning må vi forhindre at pressen offentlig brennemerker æreløsheten i det offentlige liv. Pressen skal tvert imot få folk til å tro at det nye styret har tilfredsstilt alle på en slik måte at det ikke er noen foranledning til nye forbrytelser. Der det forekommer forbrytelser, skal de bare bli kjent for ofrene og tilfeldige vitner, og ellers ikke for noen.

13 dag

Bekymringen for det daglige br d tvinger menneskene til å tie og til å bli våre lydige tjenere. Fra deres rekker henter vi de folk som er best egnet for tjeneste i vår presse. Deres oppgave vil bestå i, etter våre anvisninger, å behandle alt det som vi ikke ønsker å meddele umiddelbart i de publikasjoner som utgis av myndighetene. Når stridsspørsmålet først er behandlet, kan vi rolig gjennomføre forholdsregler og la det intetanende folket tro at det er oppfyllelsen av dets egne angivelige ønsker. Ingen vil våge å kreve en opphevelse eller endring av disse forholdsreglene. Vi vil nemlig sørge for at de ser ut som imøtekommenhet overfor den offentlige mening og tjener til forbedring av tidligere tilstander. Pressen vil hurtig lede den offentlige menings oppmerksomhet mot nye spørsmål. Vi har dog lært menneskene å utmatte seg i den evige jakten etter noe nytt. Våre motstandere, de hjernetomme lederne av folkenes skjebne, vil styrte seg ut i diskusjonen om disse nye spørsmålene. De kan ennå ikke begripe at de ikke har den ringeste kjennskap til de ting de skal avgjøre. Politikkens område er kun tilgjengelig og forståelig for dem som for mange hundre år siden kunstig satte disse begrepene inn i verden og siden omhyggelig har våket over hvordan de er blitt virkeliggjort. Dette er ene og alene oss. Av alt det som er sagt vil det gå frem at vi bare søker folkenes tillit for lettere å få i gang vårt statsmaskineri. Det kan ikke ha unngått deres oppmerksomhet, mine herrer, at vi bare søker støtte og medhold i den offentlige mening så lenge det dreier seg om tomme ord, altså om spørsmål som vi selv har satt inn i verden. Men i virkeligheten gjør vi n yaktig som vi vil. Naturligvis vil vi alltid forkynne at vi gjennom alle våre forholdsregler bare drives av overbevisningen om at det vi gjør tjener folkets sanne gagn. Etter at vi har hisset opp massene i politiske spørsmål - for med deres hjelp å bekjempe de fremmedes regjeringer - er det ikke lett å temme deres handletrang til øyeblikket for virkeliggjørelsen av våre planer kommer. Derfor må vi lede massene vekk fra en altfor ivrig beskjeftigelse med politiske spørsmål, og gi dem et nytt virkefelt. Derfor har vi satt de økonomiske spørsmålene i forgrunnen og har narret massene til å tro at det i virkeligheten dreier seg om den samme kampen mot undertrykkerne og utbytterne. Så kan de rase ut på dette vanskelige området. For å skjule den virkelige sammenhengen for folkene og sikre oss mot oppdagelse, må vi dessuten avspore dem ved alle slags fornøyelser, spill, lidenskaper og offentlige forlystelser. Snart vil vi i vår presse holde premiekonkurranser på kunstens og idrettens forskjellige områder. En slik rikdom på adspredelser og beskjeftigelsesmuligheter vil litt etter litt bringe massen bort fra å tenke på de spørsmål som vi kjemper så hardt for å virkeliggjøre. Når menneskene gradvis har mistet evnen til å tenke selvstendig, vil de plapre etter oss i alle spørsmål. Vi vil da være de eneste som frembringer nye tankeretninger. Dette vil vi naturligvis bare gjøre gjennom slike personligheter som ikke kan mistenkes for å arbeide til vår fordel. Så snart vårt herredømme er anerkjent, vil de liberale svermernes rolle være forbi for alltid. Inntil den tid vil de yte oss de aller beste tjenester. Derfor vil vi også lede massenes tanker og interesse over på eventyrlige læresetninger som er nye og tilsynelatende også fremskrittsvennlige. Nettopp gjennom fremskrittet har vi jo med stort hell fordreid hodene på de hjerneløse fremmede. Det finnes ikke en forstand blant dem som er i stand til å fatte at dette ordet bare form rker sannheten, når det ikke dreier seg om tekniske oppfinnelser. For det finnes bare en eneste sannhet, som ikke tillater noe fremskritt. Som enhver falsk tanke tjener også ideen om fremskrittet bare til å form rke sannheten. Hensikten er at ingen uten oss, det utvalgte folk og sannhetens bevarere, skal kjenne den. Så snart vi har oppnådd vårt herredømme, vil våre talere tale om menneskehetens store problem som har bragt verden i opprør inntil den endelig kom under vår velgjørende ledelse. Hvem vil da finne på å tro at alle disse spørsmålene er blitt satt inn i verden av oss gjennom bestemte politiske synspunkter? Hvem vil da holde det for mulig at ingen i løpet av flere hundre år har oppdaget vårt forehavende?

14 dag

Så snart vi har oppnådd vårt verdensherredømme vil vi ikke tåle noen annen tro enn vår egen tro på den eneste Gud, som har valgt oss til å lede verdens skjebne. Derfor må vi ødelegge enhver annen gudstro. Hvis de gudløses antall således skulle ke for en kortere tid, så kan det bare tjene våre formål. Vi vil da peke på denne gudløsheten som et avskrekkende eksempel, og utbre vår fast og dypt gjennomtenkte religi se Lov over hele verden. Dette vil hjelpe til å legge alle folk under vårt herredømme. Men vi vil føre vårt hell tilbake på vår læres hemmelighetsfulle kraft. Fra den - vil vi si - utgår alle utviklende og oppdragende virkninger på menneskeheten. For å sole oss i stråleglansen av vår ufeilbarlighet vil vi ved enhver anledning trekke sammenligninger mellom vårt herredømmes velsignelser og de elendige forholdene i fortiden. Derved vil vi male alle de fremmede regjeringenes feil i de grelleste farger og vekke en slik avsky mot disse at folkene tusen ganger heller vil underkaste seg vårt herredømme - som sikrer ro og orden - enn å nyte den viden berømte friheten som har brakt dem til avgrunnens rand. De mange krigene, de stadige opprørene og de hensiktsløse statsomveltningene, som vi har drevet folkene til for å undergrave grunnlaget for deres statlige liv, vil da folkene til å føle en slik motbydelighet at de heller vil foretrekke ethvert slaveri under oss, for å slippe å oppleve krigens og opprørets gru på ny. Da vil vi spesielt understreke de fremmede regjeringenes historiske feil. Vi vil peke på at de har pint folkene gjennom hundrer av år, fordi de ikke hadde noen forstand på hva som passer menneskene og tjener deres sanne vel. De har fulgt alle slags eventyrlige planer om en utjevnende sosial rettferdighet og derved fullstendig oversett at forholdet mellom de forskjellige samfunnslagene på den måten ikke ble bedre, men tvert imot dårligere. Vi vil bevisst stille oss i motsetning til den gamle samfunnsordningen, og derigjennom få drivkraft til våre grunnsetninger. Våre tenkere vil finne frem til og avsløre alle feil og mangler ved de fremmede trosbe- kjennelsene. Men en fremmed ville aldri være i stand til å trenge inn i de dype hemmelighetene ved vår tro, for det er en bok med syv segl for alle som ikke er innvidd. Men den som er innvidd vil aldri våge å avsløre vår tros hemmeligheter for en som ikke er kalt til å lære dem å kjenne. I de ledende kulturstatene har vi skaffet til veie åndløs, skitten og motbydelig litteratur. Vi vil begunstige denne retningen også i en kortere tid etter at vi har vunnet verdensherredømmet. Motsetningen mellom denne og våre opphøyde politiske planer og taler vil da fremtre desto skarpere. Våre førende menn, som vi har oppdratt til å lede de fremmede, vil da plutselig erobre den offentlige mening for oss ved hjelp av en mengde vel uttenkte planer, taler, avhandlinger, flyveblader osv. Da vil verden endelig være i våre hender.

15 dag

Det vil ennå gå lang tid - kanskje et helt århundre - til den omveltningen vi har forberedt i alle stater bryter løs på en dag, og alle de bestående regjeringenes fullstendige udyktighet blir alminnelig anerkjent. Når vi endelig har oppnådd det fulle herredømme, vil vi vite å sørge for at ingen sammensvergelser kan finne sted mot oss. Vi vil ubarmhjertig henrette alle som med våpen i hånd reiser seg mot oss og vårt herredømme. Enhver opprettelse av et hvilket som helst hemmelig forbund vil likeledes bli straffet med d den. Våre dagers hemmelige forbund, som vi alle kjenner meget godt og som har gjort oss store tjenester og fremdeles gjør det, vil alle sammen bli oppløst. Deres medlemmer skal drives i landflyktighet. Slik vil vi fremfor alt gå frem mot de fremmede frimurere, som har trengt dypt inn i våre losjers hemmeligheter. Men den som av en eller annen grunn blir benådet av oss, må leve i stadig angst for utvisning. Derfor vil han passe seg for å forråde noen ting. Vi vil vedta en lov som sier at alle tidligere medlemmer av hemmelige selskaper i Europa - vår regjerings hovedsete - skal utvises. Alle avgjørelser i vår regjering skal være endelige. Noen appell vil vi ikke tillate. Det fremmede samfunn - i hvilket vi har latt splittelsens og motsigelsens makt vokse seg stor - kan bare bli brakt til ro og orden igjennom skånselløse forholdsregler. Det må ikke være noen tvil om at regjeringen til enhver tid er i stand til å sette sin vilje igjennom med jernhard hånd. Da kommer det overhodet ikke an på hvor store ofre sikringen av den fremtidige velferd vil kreve. Det er enhver regjerings fordømte plikt å sikre det almenne vel selv om det krever ofre. En regjerings eksistensberettigelse ligger nemlig i dens plikter, ikke i dens privilegier. Jo mer en regjering er i stand til å omgi seg med den fulkomne makts stråleglans, desto sterkere står den. Men den høyeste grad av fasthet og ubrytelig maktbevissthet kan bare nåes når makten føres tilbake til hemmelige krefters vilje, slik som utvelgelsen av oss blant folkene. Paved mmet er vår eneste alvorlige fiende i verden. Tenk, mine herrer, på Sulla. Det bl dende Italia r rte ikke et hår på hans hode, skj nt han hadde en forferdelig blodskyld på seg. Sulla ble forgudet av det samme folket som han hadde pint og plaget, fordi han forsto å skape seg en maktstilling uten like. Hans tilbakekomst til Italia gjorde ham usårlig. Intet folk forgriper seg på den som forstår å legge det i bånd ved tapperhet og åndskraft. Så lenge vi ennå ikke har oppnådd vårt herredømme, må vi foreløpig - i motsetning til de tidligere fremlagte grunnsetningene - stadig ke tallet på frimurerlosjer omkring i verden. Vi vil forsterke losjenes innflytelse ved at vi tilfører dem personligheter som spiller en fremtredende rolle i det offentlige liv, eller i det minste kunne gjøre det. For i losjene ser vi et av hovedmidlene til å utbre vår lære og til å virkeliggjøre våre mål. Alle losjer vil bli samlet under en hovedledelse som bare er kjent for oss, men skjult for alle andre. Losjene må ha sine ledere, som må forstå å dekke hovedledelsens hemmelige ordrer gjennom sin person. I disse losjene vil trådene samles fra alt omveltningsarbeid og alle liberale bestrebelser. Losjemedlemmene vil tilhøre de forskjelligste samfunnslag. Politikkens hemmeligste planer vil bli kjent for oss samme dag de blir til og vil straks bli behandlet av vår ledelse. Nesten alle ledere for verdens etterretningsorganisasjoner vil være medlemmer av våre losjer. Deres virksomhet er uunnværlig for oss. Politiet har som regel anledning til å gå vilkårlig frem mot dem som ikke vil underkaste seg oss. Politiet kan også mange ganger utviske sporene etter våre handlinger, gi påskudd til utilfredshet osv. I de hemmelige forbund inntrer gjerne eventyrere, svindlere, strebere og i det hele tatt folk som har en rommelig samvittighet og er lettsindig anlagt fra naturens side. Det kan ikke være vanskelig å vinne disse kretsene for oss og gjøre dem brukbare til våre formål. Når verden plages av uroligheter, så vil det si at vi har fremkalt disse urolighetene for å ødelegge statens grunnvoll. Kommer det til en sammensvergelse et eller annet sted, så vil ganske sikkert en av våre tro tjenere stå i spissen for den. Det sier seg selv at vi alene og ingen andre leder frimurerlosjenes virksomhet. Bare vi vet hvilke mål de styrer mot, bare vi alene kjenner hver handlings endelige mål. Verdens øvrige befolkning har derimot ingen anelse om disse tingene. De ser bare det nærmestliggende, det umiddelbare, og er i alminnelighet tilfreds med den øyeblikkelige tilfredsstillelse av sin egenkjærlighet ved utførelsen av et eller annet forehavende. De bekymrer seg som regel ikke for virkningene. Like lite merker de at tanken som fører til handling ikke kommer fra dem selv, men kan føres tilbake til vår innflytelse. De fremmede går vanligvis inn i losjene av nysgjerrighet. Mange håper også å oppnå innflytelsesrike stillinger gjennom losjene. Noen er drevet av trangen til å uttale seg til en større tilhørerkrets om sine uoppnåelige og tåpelige drømmer. De lengter etter bifall og håndklapp, noe vi naturligvis er meget rause med å gi. Vi unner og tilstår dem gjerne en slik ære, for deretter å kunne utnytte deres selvforherligelse og overlegenhet til våre formål. For aldri er menneskene mer villige til å åpne seg, enn når de har gjort lykke offentlig og derved har mistet sitt kalde omdømme. Det er det rette øyeblikk til å vinne dem for våre formål. Da går de med på alt en sier til dem og er sågar klippefast overbevist om at det er dem selv som har funnet på de tankene vi har bibrakt dem. Dere kan ikke forestille dere, mine herrer, hvor lett det er å lure selv de klokeste fremmede når de befinner seg i en slik tilstand av selvforherligelse. Da er de så barnslig enfoldige at selv det minste lille uhell, som for eksempel utsettelsen av en klappsalve, er nok til å tvinge dem til slavisk lydighet overfor dem som lover dem ny suksess. Mens vi og vårt folk forakter den ytre suksess og innstiller all vår streben og alle våre lengsler på å gjennomføre våre planer, så er de fremmede tvert imot rede til å ofre alle planer, hvis de bare kan h ste selv den aller minste ytre suksess. Denne sjelelige egenskapen hos de fremmede er til stor lettelse for oss når det gjelder å styre dem etter våre formål. Disse tigre av skikkelse har lammefromme sjeler, - men i deres hoder er det vind. Vi har satt dem på en høy hest og narret dem til å tro at den enkelte personlighet må oppgi seg selv og gå opp i det store hele. Dette er den såkalte kommunisme. De fremmede er yensynlig ikke i stand til å forstå at tanken om å gjøre alle like er imot naturens høyeste lov. Siden verdens skapelse har naturen frembrakt forskjelligartede vesener og mennesker, og anvist personligheten en avgjørende rolle. Når det har lykkes oss å forblinde de fremmede på denne måten, så viser det med overraskende tydelighet at deres forstand ikke på noen måte kan måle seg med vår. Og det er den beste garanti for at vi vil ha hellet med oss. Hvor skarpsindig er ikke våre gamle vismenns utsagn om at en bare kan ha hellet med seg når en ikke er kresen i valg av midler og ikke teller de ofre som bringes. Ofrene av våre dyriske motstandere har vi riktignok aldri talt, men vi måtte ofre mange av våre egne. Men derfor har vi allerede nå inntatt en stilling i verden som vi ikke i våre dristigste drømmer hadde våget å håpe på. Med forholdsvis små ofre av våre egne har vi bevart vårt folk fra undergang. D den er den uunngåelige straff for alle mennesker. Derfor er det bedre å påskynde denne straffen overfor dem som skader oss, enn å vente til d den også treffer oss, verkets skaper. I frimurerlosjene fullbyrder vi straffene på en slik måte at ingen unntatt trosfellene får den ringeste mistanke, ikke engang d dsofferet selv. De d r alle sammen når det er nødvendig - en tilsynelatende naturlig død. Da dette er kjent for trosfellene, så våger de ikke reise noen som helst innvendinger. Med slike ubarmhjertige straffer har vi innenfor losjene kvalt enhver motstand mot våre anordninger. Mens vi snakker med de fremmede om liberalisme, holder vi samtidig vårt folk og våre tillitsmenn i den strengeste lydighet. Vi har forstått å innskrenke gjennomførelsen av de fremmedes lover til et minstemål. Ifølge vår liberale tolkning av lovene har disse mistet sin anseelse. I de viktigste statsrettslige spørsmål og i andre rettssaker av prinsipiell betydning dømmer domstolene slik som vi foreskriver dem. De ser dem i den belysning som vi fremstiller dem overfor myndighetene. Naturligvis bare gjennom personer med hvilke vi tilsynelatende ikke har noe å gjøre, gjennom uttalelser i pressen eller på lignende måter. Selv medlemmer av senatet eller høyere embetsmenn følger blindt våre anvisninger. De fremmedes dyriske forstand er overhodet ikke i stand til å analysere et begrep eller til iakttagelser. Så meget mindre er de i stand til å se på forhånd hvor vidtrekkende følger visse avgjørelser kan ha. Den dyptgripende forskjellen i den åndelige utrustning hos oss og de fremmede viser tydelig at vi er de utvalgte. Fra våre panner stråler den høye åndens kraft, mens de fremmede bare har en driftsbetont, dyrisk forstand. De kan nok se, men de kan ikke være forutseende. De er ikke i stand til å finne opp noe, unntatt rent materielle ting. Det fremgår således ganske klart at naturen selv har valgt oss til å herske over hele verden. Så snart den tid er kommet da vi åpent griper verdensherredømmet, vil vår regjeringsovertagelse vise seg gjennom en fullstendig omforming av lovene. Våre lover vil være korte, klare og uforanderlige. Vi vil ikke tillate noen tolkninger av lovene. Enhver skal være i stand til å prege dem inn i sin hukommelse. Det viktigste trekket ved våre lover vil være kravet om en ubetinget lydighet overfor øvrigheten. Dette kravet vil vi gjennomføre med ubarmhjertig strenghet, fremfor alt i forholdet mellom statens tjenestemenn. Misbruken av embetsmyndighet, som kan skade oss, vil da litt etter litt opphøre. Alle høyere tjenestemenn vil være ansvarlige overfor den høyeste regjeringsmakts representant. Misbruk av embetsmyndighet fra de mellomste eller lavere tjenestemenns side vil bli straffet med en så ubønnhørlig strenghet at enhver vil miste lysten til å gå ut over sin myndighets grenser. Med den største oppmerksomhet vil vi følge de forvaltningstjenestemenn som har til oppgave å sørge for statsmaskineriets regelmessige gang. Hvis likegyldigheten griper om seg her, så vil det snart bli en alminnelig foreteelse. Derfor vil hvert eneste tilfelle av misbruk av embetsmyndighet bli straffet på det aller strengeste av oss. Enhver fortielse, enhver gjensidig toleranse av embetsforseelser vil straks opphøre så snart de første eksempler på en hard avstraffelse av de skyldige foreligger. Vår makts anseelse forlanger hensiktsmessige, det vil si de aller hardeste straffer, for selv de minste embetsforseelser. Om også den enkelte kanskje blir hardere straffet enn han fortjener, så kan han sammenlignes med en soldat som på den indre forvaltnings slagmark har gitt livet for lovens og maktens anseelse. Når det gjelder makten og lovene kan det ikke tåles den aller minste avvikelse fra det almene vels rette vei til den personlige fordels krokete sidegate. Eksempel: Våre dommere vil vite at de fornærmer rettferdighetens verste grunnsetning hvis de viser en altfor stor mildhet i sine dommer. Dommene skal lære menneskene å holde seg på den rette vei, idet de for enhver forseelse gir den straff som er nødvendig for at dommen skal virke som et avskrekkende eksempel. Lovbestemmelsene er ikke til for å åpenbare dommerens ømme sinnelag. Denne egenskapen kan være på sin plass i det huslige liv, men ved utførelsen av en offentlig tjeneste må den aldri få lov å vise seg. Ellers går det offentlige livs oppdragende virkning fullstendig tapt. Våre dommere skal bare sitte i sitt embete til de er 55 år, og så gå av med pensjon. Dette vil vi gjennomføre av to grunner: For det første fordi eldre folk er mer fastgrodd i gamle meninger og i mindre grad enn yngre mennesker er i stand til å rette seg etter nye retningslinjer. For det andre fordi vi gjennom en slik bestemmelse lettere er i stand til å besette stillingene på nytt og derved holde dommerne i avhengighet av oss. Den som vil beholde sin stilling må adlyde oss blindt. Vi vil bare tillate dommerne å sitte i sitt embete så lenge de er fullt klar over at deres oppgave består i å bruke lovene og å straffe, og ikke i å bringe sine liberale anskuelser til uttrykk på bekostning av statshøyhetens oppdragende virkning, slik som mange av de fremmedes dommere gjør i dag. Den hyppige vekslingen av embetsmennene vil for oss ha den fordel at den gamle embets- og tjenestemannsstandens samhold vil ødelegges. Fremtidens Statstjenestemann vil igjen føle seg mer som statens representant enn som medlem av en bestemt samfunnsklasse, fordi hans skjebne er helt avhengig av statsledelsen. Vi vil overbevise nykomlingene i dommerstanden om at det fremfor alt gjelder å opprettholde det engang fastsatte avhengighetsforholdet mellom våre undersåtter og oss, og at alt som kan sette dette avhengighetsforholdet i fare må straffes strengt. De nåværende dommerne prøver å dømme alle forseelser og forbrytelser så mildt som mulig. De har overhodet ingen riktig forståelse av sin oppgave, fordi de nåværende statslederne ved utnevnelsen av dommere ikke tar seg bryet med å pålegge dem pliktfølelse og ansvarsfølelse og å forklare dem hvilke oppgaver de egentlig skal fylle. Slik som dyrene slipper sine unger løs på byttet, slik gir også de fremmede sine tilhengere innbringende stillinger uten å forklare dem hvorfor disse stillingene egentlig er opprettet. Derfor blir regjeringens stilling undergravd av dens egne tjenestemenn. Det er det reneste selvmord. Vår regjering vil prinsipielt fordrive liberalismen fra alle viktigste stillinger, hvis innehavere kommer i ber ring med folket og skal oppdra massen til lydighet mot oss og vår samfunnsordning. Til slike stillinger vil vi bare utnevne våre påliteligste tilhengere, som vi selv har utdannet for den høyere forvaltningstjenesten. På den mulige innvending at det å la den gamle embetsstanden gå av med pensjon vil koste staten altfor mange penger, kan jeg svare på to måter. For det første foreligger den muligheten at vi kan gi den gamle embetsmannen et annet levebr d som erstatning for det tapte embete. For det andre vil vi ha rådighet over alle penger i verden. Vår regjering vil ikke beh ve å sky noen omkostninger når det dreier seg om å gjennomføre viktige forholdsregler som kan bringe oss nærmere målet. Vi vil ut ve en ubetinget selvherskermakt, som i alle sine ytringer må vise en streng konsekvens. Derfor vil vår opphøyde vilje bli aktet og uvegerlig gjennomført i hvert enkelt tilfelle. Vi kan rolig overse enhver murring og enhver utilfredshet. Men skulle noen la seg friste til handlinger mot oss, vil han bli rammet med full tyngde av lovens strenghet. Vi vi oppheve appellretten, da folket ikke må få inntrykk av at de dommerne som vi har utnevnt overhodet kan felle uriktige eller falske dommer. Men hvis dette allikevel skulle forekomme, så vil vi selv oppheve dommen. Men da vil vi samtidig straffe dommeren så strengt at tillfellet ikke kommer til å gjenta seg. Retten til å oppheve en dom vil utelukkende ligge hos oss. Falske dommer kan ikke bli skjult for oss, da vi er i stand til å følge våre tjenestemenns minste handlinger. Når folket først merker at det er slutt med vilkårligheten hos de statstjenestemenn som skarpt overvåker det og i nødsfall også straffer det, så vil det være tilfreds med oss. Det er et helt gjennom berettiget krav at en god regjering også ved besettelsen av underordnede stillinger viser den største omhyggelighet. Gjennom vår fremtidige verdensherskers person vil vår regjering gi et inntrykk av en faderlig omsorg for sine undersåtters ve og vel. Vårt folk og våre undersåtter vil se en far i ham, en far som bekymrer seg om alt og er underrettet om alt, og som forsøker å forbedre enhver nødstilstand og tilsynelatende overvåker undersåttenes forhold til hverandre og til ham selv - den høyeste hersker - med den mest kjærlighetsfulle omsorg. Da vil de dumme fremmede bli fylt av den tanken at uten denne faderlige omsorg og varetekt kunne de ikke klare seg, når de skulle leve i fred og ro. De vil anerkjenne vår verdensherskers uinnskrenkede makt og se med en slik ærb dighet på ham at det nærmer seg forgudelse. Særlig når de merker at våre embetsmenn ikke har noen innflytelse, men blindt må adlyde hans befalinger. De vil være glade for at vi har ordnet livet for dem slik som kloke foreldre gjør når de oppdrar sine barn til plikt og lydighet. For folkene og deres regjeringer vil alltid være som barn i forhold til vår statskunsts hemmeligheter. Som dere ser, mine herrer, baserer jeg vår uinnskrenkede makt på rett og plikt. Denne retten til å tvinge folk til å gjøre sin plikt er regjeringens hovedoppgave. Overfor sine undersåtter står den i samme stilling som en far overfor sine barn. Regjeringen fikk den sterkes rett for at den til menneskehetens eget beste skulle føre den inn i den av naturen bestemte underordning. Alt i denne verden er avhengig av noe annet, om ikke av menneskene, så av omstendighetene eller av ens egne drifter, i et hvert fall av noe sterkere. Derfor vil vi til beste for alle være de sterkeste. Vi er forpliktet til uten å n le å ofre enkelte personligheter, som forstyrrer den fastsatte verdensorden. I den eksemplariske avstraffelsen av dem som skader oss ligger en stor oppgave som vi ubetinget må oppfylle. Når vår konge på sitt hellige hode setter den krone som Europa må tilby ham, så vil han være stamfaren - patriarken - i hele verden. Naturligvis vil det koste ofre. Men vi vil vite å treffe de riktige, slik at tallet på dem som nødvendigvis må falle blir forholdsvis lite. Det vil ikke komme til å bli på langt nær så mange som de tunge blodofrene som de fremmede regjeringenes stormannsgalskap og gjensidige konkurranse har krevd av menneskeheten gjennom de siste århundrer. Vår konge vil stå i stadig kontakt med folket. Han vil tre frem for det og holde taler for det, taler hvis berømmelse vil bre seg ut over verden fra munn til munn som ild i tørt gress.

16 dag

Da vi vil ødelegge enhver sammenslutning av krefter unntatt våre egne, så må vi fremfor alt forandre høyskolenes oppbygning helt fra grunnen av. Disse åndens bastioner med sin lærefrihet danner jo en meget alvorlig fare for våre bestrebelser. Derfor vil vi oppheve lærefriheten og gi både forvaltningsmyndighetene og høyskolenes lærerkrefter hemmelige forskrifter om hvordan de skal stille seg til de enkelte spørsmål. Den minste forseelse mot disse forskriftene må bli strengt straffet. Ved utnevnelsen av høyskolelærere må vi utvise den største forsiktighet, og holde dem i fullstendig avhengighet av regjeringen, det vil si av oss. Vi vil stryke ut statsretten og overhodet alt som har med politiske spørsmål å gjøre fra læreplanene. Disse fagene skal bare bli studert av en liten krets av særlig skikkede personer som vi har valgt ut blant de innviede. Høyskolene skal ikke utdanne politiske kannest pere, som er meget innbilske fordi de har hørt et par overfladiske forelesninger om statsrett. I virkeligheten forstår de jo like lite av dette spørsmålet som sine fedre, som heller ikke visste hverken ut eller inn. Ved overfladisk å beskjeftige en større tilhørerskare med statsrettslige spørsmål oppnår en bare - med den nåværende liberale tendens - å oppdra svermere og dårlige statsborgere. De dårlige følgene av dette, mine herrer, ser dere hos de fremmede, som jo alle ble oppdratt på denne måten. Vi var nødt til å bringe denne kimen til omveltning inn i deres oppdragelse, og vi har hatt det mest glimrende utbytte av det. Men så snart vi har vunnet frem til vårt herredømme, vil vi stryke alt det ut av læreplanen som på noen som helst måte kan forårsake uro. Vi vil oppdra ungdommen til tro statsborgere, som i regjeringen - det vil si oss - bare ser garantien for ro og orden. I stedet for humanismen og undervisningen i gammel historie, som oppviser flere dårlige enn gode eksempler, vil vi sette beskjeftigelsen med retningslinjer for fremtiden i forgrunnen. Vi vil stryke alle de kjensgjerninger i historien som er ubekvemme for oss fra menneskenes hukommelse, og bare la dem stå der de fremmede regjeringenes feil trer særlig skarpt frem. I vår undervisning vil det praktiske livs spørsmål spille en meget viktig rolle. Vi vil tale om den nødvendige samfunnsorden, om menneskenes forhold til hverandre, om bekjempelsen av egenkjærligheten - en av menneskehetens store feil - og om lignende oppdragende spørsmål. Et spesielt trekk ved vår undervisning vil være yrkesskolene. For hvert eneste yrke vil vi utarbeide en egen læreplan, og ikke på noen måte gjøre dannelsen og ferdighetene alminnelige og felles. Denne ordningen av undervisningsvesenet vil være av særlig viktighet for oss. Enhver klasse må ha en strengt avsondret oppdragelse og utdannelse, som svarer til dens betydning og til det yrkesmessige arbeid. Meget høyt begavede mennesker har alltid forstått og vil også i fremtiden forstå å svinge seg opp fra fattigslige forhold til en høyere stand. Men det ville være en fullkommen dumhet å la de høyere klasser, bare på grunn av disse enkelte unntagelsene, bli oversvømt av en mengde mindre begavede personer, som ville forsimple standen og gjøre livet vanskeligere å leve for dem som på grunn av fødsel eller utdannelse har krav på å bli tatt særlig hensyn til. Dere vet selv, mine herrer, hvilke fryktelige følger denne himmelropende urettferdigheten har hatt for de fremmede folkene. For at vår verdenshersker skal kunne erobre ungdommens hjerte og sinn, og derigjennom hele folket, må vi utfolde en ivrig propaganda for ham i skolene. Hvis han selv er forhindret i å tale, så må vi desto ivrigere tale om hans betydning, hans utrettelige arbeid og hans godhet. Vi vil avskaffe enhver lærefrihet. Elevene skal ha rett til å forsamles med sine slektninger i skolene, som i foreningshus. Ved disse møtene, som helst bør finne sted på helligdager, skal lærerne holde tilsynelatende frie forelesninger om menneskenes forhold til hverandre, om konsekvensene av en hensiktsløs ødeleggelse av den bestående samfunnsorden, om beundringsverdige eksempler på tukt og orden og lignende spørsmål. Litt etter litt vil forelesningene komme inn på sitt egentlige område. Foreleserne vil gå over til å snakke om den nye tids store lære, som hittil ikke er blitt avslørt for menneskene. Disse lærdommene vil munne ut i trossetninger som vi kan betrakte som et overgangstrinn til vår egen tro. Etter at jeg har avsluttet mine foredrag om grunnsetningene i nåtid og fremtid, skal jeg lese opp begrunnelsen for disse trossetningene for dere. Erfaringen gjennom et helt århundre har lært oss at menneskene i sine handlinger lar seg lede av bestemte grunnsetninger og tanker, som de har fått gjennom oppdragelsen. Videre har vi erkjent at denne oppdragelsen lar seg bruke på alle alderstrinn, når en bare forstår å benytte den fremgangsmåten som svarer til vedkommende alderstrinn. Ut fra denne sikre livserfaringen vil det sikkert lykkes oss å kvele også den siste oppflammende meningsfriheten, etter at vi allerede gjennom en lengre tidsperiode har oppdratt den offentlige mening i den retning vi ønsker. ødeleggelsen av tenkeevnen kommer til syne allerede ved bruken av den såkalte anskuelsesundervisningen. Dens hovedoppgave består i å forvandle de fremmede til en horde lydige dyr som ikke gidder å tenke. De kan bare forstå en sak når en gir dem et bilde å se på, men da tror de også blindt.

17 dag

Advokatenes yrke skaper kaldhjertede, grusomme og hårdnakkede mennesker som ikke har noen som helst prinsipper. I alle spørsmål stiller de seg på et rent upersonlig og handelsmessig standpunkt. I alminnelighet viser de ingen fra seg som kommer til dem, selv om deres affærer er temmelig ille- luktende. De søker for enhver pris å beskytte sin oppdragsgiver mot en rettferdig straff eller skaffe ham formuesfordeler ved alle slags krokveier og spissfindigheter. De burde ikke kalles sakførere, men snarere rettsfordreiere, for de skader i aller høyeste grad rettens anseelse. Når vi en gang er kommet til makten, vil vi ikke kunne tåle en slik stand. Vi vil trekke de aller snevreste grenser for sakførernes virksomhet. De skal ikke lenger ut ve et fritt yrke, men bare være tjenestemenn med en fast lønn. Denne skal være helt uavhengig av om de gjør sine saker godt eller dårlig. De skal være offentlige forsvarere, som i motsetning til statsadvokaten skal bringe alt frem i lyset som kan tjene til den anklagedes fordel. Vi vil ikke tillate hverken sakførerne eller dommerne å ha noen personlig kontakt med de anklagede. Både straffesakene og de sivile rettssakene skal de bare kjenne fra sakens akter, og bare få lov til å føre forsvaret på grunnlag av det som undersøkelsene har brakt for dagen og det som partene eller vitnene sier i rettsmøtet. På vår foranledning vil de fremmedes geistlighet bli svertet i folkets øyne og miste enhver innflytelse over massene. Hvis de ennå hadde massene bak seg, ville de danne en meget alvorlig hindring for virkeliggjørelsen av våre planer. Men deres innflytelse går synbart tilbake dag for dag. Samvittighetsfriheten er nå offentlig anerkjent overalt. Av dette kan vi slutte at det er kort tid igjen til det tidspunkt da den kristne verdensanskuelse bryter fullstendig sammen. Med de andre troslærene kunne vi nok gjøre oss fortere ferdig, men det er ennå for tidlig å snakke om dette. Når vi først har nådd vårt herredømme, så vil vi innskrenke geistlighetens virksomhet på en slik måte at dens innflytelse vil komme til å stå i et omvendt forhold til dens tidligere makt. Så snart tiden er kommet til å ødelegge pavens makt helt og holdent, vil en usynlig hånds finger lede folkene mot det pavelige hoff. Når de så kaster seg over dette for å ta hevn for den århundrelange undertrykkelsen, så vil vi opptre som pavens angivelige beskyttere og hindre et større blodbad. Gjennom dette kunstgrepet vil vi komme inn i det pavelige hoffets aller innerste gemakker og ikke forlate disse før vi har oppdaget alle hemmelighetene der, og inntil pavens makt er brutt fullstendig sammen. Vår konge vil være den sanne pave og stamfar (patriark) i vårt verdensrike. Men så lenge vi ennå må oppdra ungdommen i overgangstrinnets grunnsetninger, som først litt etter litt vil munne ut i vår tro, kan vi ikke åpent bekjempe de fremmede trosbekjennelsene. Ellers kunne vi avskrekke folkene. ødeleggelsens gift må heller litt etter litt trenge inn i deres rekker. Til å begynne med vil det være en stille kamp med åndelige våpen, hvorved vår s nderrivende kritikk vil oppnå de største fordeler. Vår nåværende presse har til oppgave å bevise de fremmedes udyktighet på alle områder i det statlige og det religi se liv. Dette må den bare gjøre i alminnelige talemåter, men dog ganske tydelig, for å nedverdige regjeringen og gudstroen i almenhetens øyne. Ingen forstår seg bedre på dette enn vårt fremragende begavede folk. Slik som den indiske guden Vishnu blir fremstilt med hundre armer - han skal forestille allmakten - slik forføyer også vi over utallige hjelpekrefter. Alle tråder vil løpe sammen i våre hender, og intet vil bli skjult for oss. Naturligvis kan ikke de nåværende politimyndigheter på noen måte tilfredsstille oss. Vi gav den jo med hensikt en slik forfatning og en slik maktfullkommenhet at den ofte hindrer de fremmede regjeringene i å erkjenne hvordan tingene ligger an. I vår fremtidsstat vil en tredjedel av våre undersåtter passe på de øvrige to tredjedelene av pliktfølelse og som en frivillig overtatt plikt. Det vil da ikke lenger være en skjensel eller en æreløshet, men tvert imot høyst rosverdig, at en yter staten tjeneste som spion og angiver. Våre hjelpershjelpere vil tilhøre de forskjelligste samfunnslag: høyere forvaltningstjenestemenn, forleggere, boktrykkere, bokhandlere, kjøpmenn, arbeidere, sjåfører, tjenere og mange andre slags personer vil finnes blant dem. Dette rettsløse og maktesløse politi vil ikke kunne foreta noen embetsmessige handlinger som går ut på å utføre en eller annen befaling. De skal ene og alene bli benyttet som spioner og angivere. Deres angivelser vil bli vurdert av særlige politioppsynsmenn, som bærer det fulle ansvar hvis det på grunn av angivelsene kommer til noen grunnløs arrestasjon. Den egentlige politimakten skal tilligge land - og bypolitiet. Den som beviselig har unnlatt å anmelde en forseelse på det politiske område, blir dratt til ansvar på samme måte som en heler. Akkurat som våre trosfeller allerede nå er forpliktet til å anmelde enhver forseelse mot vår tro eller moralske forskrifter samt ethvert frafall fra folks felles sak i sin menighet, slik vil det i vårt fremtidige verdensrike gjelde som en æresplikt for alle tro undersåtter å understøtte regjeringen gjennom spionasje og angiveri. Ved hjelp av denne spion - og angivertjenesten vil vi avskaffe misbruket av embetsmyndighet, bestikkelser og korrupsjon, kort sagt alle de misforhold som vi med hensikt har latt utvikle seg blant folkene. Slik var og er i dag vårt virksomste middel til å frembringe utilfredshet og opprør blant de fremmede folkeslagene. Men det som virker mer opphissende enn alt annet, det er den nåværende politispions fremferd. Med sin følelse av maktfullkommenhet og straffrihet kan disse angivelige ordensvoktere utvise en i sannhet ødeleggende og nedbrytende virksomhet og vise alle slags dårlige egenskaper, som egenmektighet, misbruk av embetsmyndighet og fremfor alt bestikkelighet.

18 dag

Strenge sikkerhetsforanstaltninger virker som etsende gift på enhver regjerings anseelse. Hvis vi må gripe til slike foranstaltninger, så vil vi kunstig fremkalle uroligheter og oppildne folkets utilfredshet gjennom godt skolerte talere. Disse talerne vil ha et stort publikum blant massene, slik at det tilsynelatende er et fullt opprør i gang. Dette vil vi benytte som et påskudd til å foreta husundersøkelser og til å sette mistenkelige personer under oppsikt av politiet. Derved vil våre tro hjelpere i de fremmedes politi yte oss de beste tjenester. De fleste opprørere vier seg til en bestemt sak av kjærlighet til eventyr og dristige taler, men vi vil la dem leve i fred så lenge de ikke griper til forbryterske handlinger. Men for å holde oss underrettet om alt som foregår, vil vi ha spioner i alle hemmelige forbund som kan la oss få vite hva som skjer. Dere må ikke glemme, mine herrer, at en regjerings anseelse lider hvis den altfor ofte oppdager sammensvergelser mot seg. Det kan føre til en mistanke om at de innser sin egen avmakt, eller ennå verre, sin egen urettmessighet. Dere vet, mine herrer, at vi har undergravd de kronede hoders anseelse ved at vi gjennom våre hjelpere meget hyppig lot utføre mordanslag mot dem. Gjerningsmennene var blinde kveg fra den flokken som står til tjeneste for oss. Gjennom noen liberalistiske talemåter er det lett å forlede dem til forbrytelser, hvis en gir disse forbrytelsene et statsrettslig preg. Vi vil fremdeles tvinge de fremmede regjeringene til å tilstå sin vanmakt gjennom at de åpent må treffe beskyttelsesforholdsregler for seg selv. Da har de mistet sin anseelse for godt. Vår konge vil bli beskyttet på en måte som slett ikke vil være iøynefallende. Vi må ikke engang la den tanke få oppstå at han ikke skulle være i stand til å uskadeliggjøre ethvert anslag, og at han skulle være nødt til å skjule seg mot slikt. Hvis vi etter de fremmedes eksempel skulle tillate en slik tanke å bre seg, så hadde vi fra samme øyeblikk underskrevet d dsdommen over kongen selv, eller i det minste over hans etterfølgere. Vår konge vil vite å gi et uklanderlig inntrykk av at han ikke bruker sin makt til beste for seg selv eller sitt hus, men til beste for hele folket. Derfor vil hans makt bli aktet og beskyttet av folket. Folket vil forgude ham, fordi det er fast overbevist om at kongens makt er garantien for ro og orden i landet og for den enkelte statsborgers velferd. Den som vil beskytte kongen ved hjelp av ytre maktmidler, den anerkjenner kongens svakhet. Så snart vår konge viser seg offentlig, vil han være omgitt av en mengde tilsynelatende nysgjerrige menn og kvinner. Tilsynelatende ganske tilfeldig vi de alltid danne de nærmeste rekkene omkring ham, og av tilsynelatende kjærlighet til orden vil de holde andre tilbake når de vil trenge seg for langt frem. Dette gode eksemplet vil også mane de andre til ro og besindighet. Hvis noen trenger seg frem fra folkemassen for å overrekke kongen et budskap, så er de nærmeststående rekkene forpliktet til å ta imot og å overrekke det til kongen for hele folkets øyne. Da vil alle vite at bønneskriftet virkelig er kommet i kongens hender og vil bli undersøkt av ham selv. Maktens anseelse lar seg bare opprettholde ved at folket med overbevisning kan si: "Hvis bare kongen visste det" - eller "Kongen skal få vite det". Med innføringen av åpne beskyttelsesforanstaltninger taper en det hemmelighets-fulle utspring som makten har. Enhver som er i besittelse av den nødvendige frekkhet, vil tro seg berettiget til å utfordre kongens makt offentlig. opprøreren erkjenner sin egen makt og leter etter det beleilige øyeblikket for mordforsøk. Av de fremmede har vi lært noe annet. Av deres eksempel kan vi lære hvilke dårlige følger de åpne sikkerhetstiltakene fører med seg. Under vårt herredømme vil vi arrestere alle som på det politiske område har gjort seg mer eller mindre mistenkelige. Det er fullstendig galt, hvis man av frykt for en mulig feiltakelse letter flukten til dem som er mistenkt for statsrettslig forseelse eller forbrytelse. På dette område vil vi gå frem med den aller største strenghet. Allerede ved alminnelige foreseelser kreves det en viss forutinntatthet for den anklagede, når en overhodet vil behandle eller ta hensyn til beveggrunnene. For forbryterne på det statsrettslige området, som befatter seg med spørsmål som ikke angår dem og som de ikke forstår noe av, gis det overhodet ingen unnskyldning. Selv regjeringer forstår slett ikke alltid den sanne statskunst.

19 dag

Like lite som vi vil tåle at massen befatter seg med statsrettslige spørsmål, like gjerne ser vi at folket sender inn til regjeringen alle slags forslag som går ut på å forbedre dets økonomiske forhold. På denne måten kan vi muligens komme til å få rede på virkelig dårlige tilstander som det vil være til vår fordel å få gjort ende på. Hvis det bare dreier seg om t v, så vil vi svare saklig på det og påvise forslagsstillerens kortsynthet. Derved viser vi på den ene siden at vi er med og er interessert i alt som går for seg blant folket. På den annen side hindrer vi utbredelsen av falske meninger. For en regjering som ikke bare stoler på politiet, men som har roten til sin kraft i folket selv, er uroligheter og opprør ikke annet enn en hunds bjeffing foran en elefant. Hunden gjør mot elefanten fordi den underkjenner dens storhet og kraft. Det er tilstrekkelig å vise forskjellen på disse to ved et lærerikt eksempel, så vil hunden slutte å gj og i stedet logre med halen så snart den ser elefanten. For å frata de politiske forbryterne skinnet av å være helter som ofrer seg for andre, så vil vi sette dem på samme benk som vanlige tyver og mordere og alle slags gemene og skitne forbrytere. Da vil den offentlige mening skjære alle over en kam og straffe den statsrettslige forbryteren med den samme forakt som blir den alminnelige forbryteren til del. Med hell har vi bestrebet oss på å avholde de fremmede fra en slik fremferd mot de statsrettslige forbryterne. Derfor har vi såvel i avisartikler og offentlige taler, som gjennom klokt sammensatte lærebøker i historie forherliget opprørernes angivelige heroisme. Han har - som vi sier - ofret seg for det almenne vel. På denne måten lyktes det for oss å vinne tallrike tilhengere for liberalismen og å drive tusener av fremmede inn i den kveghjorden som er oss hengiven i liv og død.

20 dag

Vårt møte i dag skal behandle prinsippene på pengenes og skattesystemets område. Jeg har med hensikt plassert dette overordentlig viktige spørsmålet mot slutten av min beretning, fordi den danner kjernen i vår plan og vil avgjøre om denne skal lykkes eller ikke. før jeg imidlertid går inn på enkelthetene vil jeg be dere, mine herrer, om å huske på hva jeg allerede tidligere har antydet: Vi er helt sikre på vår saks seier, fordi vi eier nesten alle penger i verden. Så snart vi har oppnådd vårt herredømme, vil vår diktatoriske regjering unngå å belaste folkemassene med altfor store skatter. Selvoppholdelsestrangen påbyr oss dette, for vi må aldri glemme at vi overfor folket alltid må fremstille oss som dets faderlige rådgivere og beskyttere. På den annen side vil statsforvaltningen koste mange penger, som vi på en eller annen måte må skaffe til veie. Det er derfor av særlig viktighet for oss å finne frem til en fremgangsmåte hvor det blir tatt mest mulig hensyn til yteevnen ved påleggelsen av skatter. Våre lover vil bli formet etter det prinsippet at alt som ligger innenfor statsområdet tilhører kongen. Vår regjering vil derfor være i stand til å ramme enhver form for eiendom. I et nødstilfelle kan vi til og med inndra alle betalingsmidler, for å fordele dem på nytt. Den beste måten å dekke statens pengebehov på vil imidlertid være en trinnvis stigende eiendomsskatt. Ved en slik ordning kan skattene bli avkrevd i en viss prosentsats av formuens størrelse. Den formuende er i stand til å bære skattene uten å pålegge seg noen innskrenkninger, og uten at hans økonomiske stilling blir utsatt for fare. De rike må forstå at de har en plikt til å stille en del av sin overflod til statens disposisjon, fordi staten sikrer dem den uinnskrenkede eiendomsretten til den gjenværende formuen og retten til enhver ærlig fortjeneste. Jeg sier uttrykkelig ærlig fortjeneste, for vi må nøye passe på hvordan formuer dannes for å forhindre rov under skinn av rett. Denne rettferdige fordelingen av skattebyrdene må komme ovenfra, for den er en av tidens mest nødvendige fordringer. Gjennomføringen vil sikre ro og orden. En hard beskatning av de fattige vil derimot fremkalle utilfredshet og opprør. Den vil skade staten mye mer enn hva den kan bringe inn, for i jakten på noen lusne små rer vil den miste folkemassenes tillit og velvilje. Uavhengig av dette vil formuesskatten tjene til å hindre samlingen av altfor store formuer på en hånd. For øyeblikket har vi forent nesten alle store formuer i våre hender, for å ha en motvekt mot de fremmede regjeringenes store makt på pengehusholdningens område. En skatt som ker meget sterkt med formuens størrelse vil bringe inn langt større beløp enn den personbeskatningen som er vanlig i mange stater, og som vi vesentlig bruker til å fremkalle uroligheter og utilfredshet blant de fremmede. Den makten som vår konge skal støtte seg på, vil bestå i en rettferdig fordeling av skattebyrdene. Dette vil danne en sikker garanti for den indre freden. For denne indre fredens skyld, må de formuende overlate en del av sine inntekter til staten. Statens pengebehov må bli dekket av dem som lever i over-flod og av dem som det er mulig å kreve noe av. En slik fordeling av skattebyrdene vil tjene til å mildne de fattiges misunnelse overfor de rike. Når de eiendomsløse klasser ser at nesten alle statens byrder blir båret av de besittende, som derigjennom gjør det mulig å opprettholde ordnede tilstander og viser hver enkelt borger en tjeneste, så vil de ikke frakjenne de besittende deres eksistensberettigelse. For at de formuende ikke skal klage altfor mye over de nye skattebyrdene, vil vi la dem få et n yaktig regnskap over hvordan statens penger blir brukt. Unntatt herfra er naturligvis de summene som vi vil trenge til bruk for vår konge og våre forvaltningsembetsmenn. Vår konge vil ikke ha noen personlig formue, fordi alt som er innenfor statens område prinsipielt skal gjelde for hans eiendom. Hvis han har noen privatformue, så kan han ikke med noen rett gjøre krav på hele folkets formue. Det ene utelukker det andre. Enten tilhører alt kongen - og da kan han ikke trekke ut noen del av det. Eller han har en privat formue, og da kan han ikke gjøre krav på alt det andre. Av den kongelige familien vil bare tronfølgeren bli underholdt av staten. Alle de andre må enten tre inn i statstjenesten eller finne seg et annet yrke. Den kongelige familiens blod gir ikke rett til plyndring av statskassen. Ethvert kjøp, enhver kvittering over mottatte pengesummer og enhver arv vil bli belagt med en trinnvis stigende stempelskatt. Den som unnlater å melde fra om en overdragelse av eiendomsretten til gull eller andre verdier på denne måten, vil bli straffet på en særlig måte. Han vil bli pålagt en mulkt som er utregnet i prosenter av den summen som er unndratt beskatning, og med renter fra den dagen eiendomshandelen fant sted til forholdet ble oppdaget. For overdragelsen av eiendommer må det bli innført bestemte skjøtebøker, som inneholder navnene på den gamle og nye innehaveren og deres adresse. Disse bøkene må hver uke forelegges for de stedlige skattemyndighetene. Selvfølgelig må attestasjonen av kjøperens navn bare bli forlangt hvis kjøpesummen overstiger en bestemt grense. De vanlige småkjøpene til dekning av hverdagens behov skal bare bli pålagt en omsetningsskatt på en viss prosent. Regn ut, mine herrer, hvor mye større inntektene av slike skatter vil bli enn de inntektene de fremmede har. Statskassen må alltid inneholde en bestemt sum i kontante penger. Denne summen skal danne en garanti mot uforutsette utgifter. Men alt som går over denne nødvendige summen må på ny bli satt i omløp. For disse overskytende summene vil vi la utføre offentlige arbeider. Den kjensgjerningen at staten av seg selv setter i gang slike arbeider, vil innbringe den arbeiderklassens velvilje. Av den nevnte summen vil vi også betale belønninger for oppfinnelser og for særlig fremragende ytelser på næringslivets område. Utover den bestemte og omhyggelig beregnede summen skal det ikke ligge et eneste re unyttig i statskassen. Pengene er bestemt til å være i omløp. Enhver hindring eller stopp i pengeomløpet kan skade staten meget f lbart. Pengene er statsmaskineriets olje. Hvis oljen uteblir, så vil maskineriet stå stille.Erstatningen av en del av pengemengden med verdipapirer med fast rente har fremkalt en slik stopp i pengeomløpet. følgene av dette forholdet har vi sett nok av. Vi vil opprette et regnskapskontor hvor herskeren til enhver tid kan finne en fullstendig oversikt over statens utgifter og inntekter. Det eneste unntaket herfra skal bare være den løpende måned, som ikke er avsluttet, og den måneden som går foran og hvor regnskapsbilag ikke kan forusettes å være kommet inn ennå. Den eneste personligheten som ikke kan ha noen fordel av rov fra statskassen, vil være statsoverhodet selv. I prinsippet eier han jo alt. Nettopp derfor vil hans personlige overvåking av regnskapsføringen fullstendig utelukke muligheten av noe som helst sløseri med statsmidler, eller noe underslag. Alminnelig skikk og bruk ved hoffene pålegger herskeren en masse mottagelses - og representasjonsplikter som tar mye kostbar tid fra ham. Disse forpliktelsene vil vi helt avskaffe, for at herskeren skal få tilstrekkelig tid til å utføre sine egentlige oppgaver: å overvåke statsforvaltningen og å vurdere nye forholdsregler. Da vil ikke herskeren lenger være omgitt av lykkejegere som trenger seg om ham for å få del i hoffets prakt og for å oppnå fordeler. Slike lykkejegere har ingen som helst interesse av folkets vel. For å skade de fremmede har vi fremkalt omfangsrike nedleggelser og kriser i næringslivet. Således benyttet vi det enkle midlet, at vi trakk alle de pengene vi kunne få fatt i ut av omløp. Kjempemessige summer ble samlet i våre hender, mens de fremmedes stater var uten midler og til slutt var nødt til å be oss om å tilstå dem lån. Med disse lånene påtok de seg meget betydelige renteforpliktelser, som i høy grad tynget deres statsbudsjetter og til slutt brakte dem i fullstendig avhengighet av de store pengeutlånerne. Overgangen fra små håndverksbedrifter og middelstore bedrifter til storindustri, som helt avhenger av de rike pengeutlånerne, suget etter hvert opp alle sunne krefter i folket og umuliggjorde til slutt enhver motstand fra de fremmede statenes side. Staten setter i dag altfor lite penger i omløp. Dette gjør at denne ikke kan fylle sine oppgaver i full utstrekning. Økningen av pengeomløpet må holde tritt med økningen i befolkningsmengden . Her må også barna telles med, da de helt fra fødselen av forårsaker en betydelig pengeomsetning. Nyreguleringen av pengeomløpet er et viktig spørsmål for hele verden. Dere vet, mine herrer, at gullstandarden har vært en fordervelse for alle de statene som har anvendt den. Den kunne så meget mindre tilfredsstille folkenes store pengebehov, som vi etter evne har trukket gullet ut av omløp og satt seddelomløpet i et avhengighetsforhold til gullbeholdningen. I vår stat må vi innføre et pengesystem som er bygd på leveomkostningene. Da blir det fullstendig likegyldig hva slags betalingsmiddel vi bringer i omløp. De kan være av papir eller av tre eller av metall. Hovedsaken er at vi bringer pengeomløpet i samsvar med befolkningstallet. Vi vil beregne en statsborgers gjennomsnittlige pengebehov etter de gjennomsnitttige leveomkostninger, og så sette så mange penger i omløp som svarer til hele befolkningens behov. Det vil si et beløp som svarer til gjennomsnittsbehovet multiplisert med befolkningstallet. For hvert nyfødt barn vil vi få en økning i pengeomløpet, og for hver avd d en tilsvarende innskrenkning. Beregningene må bygges på hver enkelt provins og hvert enkelt bygdelag. Det er av den største betydning for ethvert ordnet statsvesen at statsbudsjettet blir oppsatt og beregnet i tide. For å unngå enhver forsinkelse og unødvendig diskusjon om disse viktige spørsmålene, vil et overslag over statens inntekter og utgifter under vårt herredømme hvert år bli utarbeidet i en særlig forordning av vårt statsoverhode. Dette gir oss på den ene side garantien for en rettidig lovmessig behandling av alle spørsmål som henger sammen med statshusholdningen. For det andre vil ikke noe finansdepartement våge å begunstige noen, og gi en myndighet for store midler til skade for en annen myndighet. Overslaget over statsinntekter og statsutgifter vil bli ført opp ved siden av hverandre, slik at det i fremtiden ikke blir mulig å ødelegge oversikten ved å rive disse to sammenhengende delene fra hverandre. Vi er i det hele tatt nødt til å forandre de fremmede statenes pengehusholdning helt fra grunnen av, og gå frem på en slik måte at ingen har grunn til å beklage seg. Det vil sikkert ikke falle oss vanskelig å begrunne de nye forholdsreglene, når vi tenker på den fullstendig delagte tilstanden som statens økonomi er kommet i. Fremfor alt vil vi peke på det største ondet ved de fremmede statenes pengehusholdning: Hvert eneste år begynner de med å stille opp et ordentlig budsjettforslag. Dette holder aldri, skj nt det fra år til år stiger i en forskrekkende grad. Dette har naturligvis sine spesielle årsaker. De oppsatte summene i budsjettforslaget rekker vanligvis bare omtrent til midten av regnskapsåret. Så blir det stilt forlangende om en ekstrabevilgning, som i alminnelighet er brukt opp på tre måneder. Derpå følger en andre og ofte en tredje ekstrabevilgning. Oversikten over de virkelige inntekter og utgifter ved regnskapsårets avslutning danner da det beste bevis for hvor fullstendig grepet ut av luften det opprinnelige budsjettforslaget har vært. I stedet for å trekke lærdom av dette, gjentar de fremmede dette beklagelige skuespillet fra år til år. Da budsjettforslaget for det nye regnskapsåret alltid bygger på statsregnskapet for det foregående året - altså klamrer seg engstelig til det gamle istedenfor å se modig fremover - så kan en som regel gå ut fra at det vil bli overskredet med minst 50 prosent. Det er en skrue uten ende. Det er virkelig ikke til å undres over at de fremmedes stater ved en så lettsindig fremgangsmåte kommer i stadig pengenød. Den senere tids lånebudsjettering har så gjort det av med dem. I dag er alle stater så forgjeldet at en rolig kan snakke om et alminnelig sammenbrudd i deres økonomi. Dere vil forstå fullt ut, mine herrer, at vi har foranlediget de fremmede til å drive en slik gjeldshusholdning. Selvsagt skal vi passe oss for å fortsette denne slags statshusholdning under vårt herredømme. Ethvert statslån er det beste bevis på at vedkommende stat blir dårlig styrt og ikke bruker sine maktmidler og rettigheter på en riktig måte. Statslånene henger som et Damoklessverd over hodet på herskeren. I stedet for å dekke statens behov ved hjelp av en ekstraordinær skatt på undersåttene, så ber de med foldede hender våre pengeutlånere om lån. Utenlandske lån er blodigler på statslegemet. En blir ikke kvitt dem før de faller av av seg selv eller staten fjerner dem med makt. Men til dette har ikke de fremmedes regjeringer den nødvendige kraft. Istedenfor setter de stadig flere blodigler på sin syke kropp, slik at de til slutt må gå til grunne på grunn av den blodfattigdommen som de selv frivillig har fremkalt. Et statslån - og især et utenlandsk statslån - er ikke annet enn en frivillig avtapping av blod fra statslegemet. Lånene består i en gjeldsforpliktelse fra statens side, som også lover visse renter. Rentefoten svinger med størrelsen på det beløpet det dreier seg om, og med statens tillitsverdighet. Hvis rentefoten er 5 prosent, så må staten i løpet av tyve år betale hele den lånte summen tilbake bare i renter, i 40 år må den bare i renter betale det dobbelte, og i 60 år det tredobbelte. Og ennå vil den like fullt skylde den opprinnelige summen, ifall da ikke - hva vi her har forutsatt - summen er blitt avbetalt. Hvis det dreier seg om en tilbakeliggende stat, som har beholdt den gamle personlige skatten, så får vi følgende bilde: I form av en hodeskatt avpresser staten sine fattige det aller siste re, og betaler dermed renter på lån fra de rike, utenlandske pengeutlånerne, som den er kommet i gjeld til. Den gjør egne undersåtter til slaver, og kommer likevel ikke ut av sitt eget renteslaveri. Ville det ikke ha vært tusen ganger bedre om det aldri hadde satt seg i dette renteslaveriet til utlandet, men i stedet straks tatt det som den beh vde fra sine undersåtter, og siden brukt alle skatteinntekter til sine egne formål? Så lenge lånene innskrenker seg til innenlandske lån, har de fremmedes gjeldshusholdning tatt pengene ut av lommene på de fattige og latt dem flyte inn i lommene på de rike. Men etter at vi har bestukket de ledende personer til å gjennomføre opptagelsen av utenlandske lån, flyter alle statens rikdommer inn i våre lommer. Siden den tid må alle fremmede betale renter og avdrag til oss. Vi har oppnådd hva vi ville. De fremmede herskernes lettsinn og kortsynthet i alle spørsmål som har med statens pengesystem og skattehusholdning å gjøre, såvel som de høyere statsembetsmennenes bestikkelighet og udugelighet, har kastet alle stater inn i et slikt gjeldsslaveri til oss, at de aldri kan befri seg fra det. Men dere må ikke glemme, mine herrer, hvilket utrettelig arbeide og hvor store pengeofre vi måtte yte for å nå dette målet. Vi vil ikke tåle noen stans i pengeomløpet, og derfor vil vi avskaffe alle langsiktige, rentebærende stats- lån. De eneste tillatte former for statslån skal være kortsiktige gjeldsbrev som skattekontorene utsteder, og som skal forrentes med en prosent. En så liten forrentning vil ikke utlevere statens kraft til blodsugerne, det vil si de store pengeutlånerne. Retten til å utstede langsiktige, rentebærende gjeldsbrev vil vi bare gi til de store industrielle foretagender. Disse kan med letthet betale renten av sin fortjeneste. Staten derimot kan som regel ikke oppnå noen fortjeneste med de pengene den låner, fordi den bruker dem til forbruksformål og ikke til å skape nye økonomiske goder. Under vårt herredømme vil industripapirene også bli kjøpt av staten. Staten vil da på denne måten bli kreditor, mens den tidligere nesten ble kvalt under sine tunge gjeldsforpliktelser. Denne forholdsregelen vil avskaffe stansen i pen- geomløpet, det vidt utbredte snylteriet og rentierstandens offentlig begunstigede dovenskap. Disse misforholdene var nyttige for oss så lenge de fremmede ennå satt ved roret, men under vårt herredømme vil vi ikke lenger kunne tåle det. Finnes det noe bedre bevis for de fremmedes fullstendige udyktighet og dyriske forstand på penge- og skattevesenets område, enn den kjensgjerning at de har opptatt lån hos oss til høye renter uten å tenke på at de likevel til syvende og sist blir nødt til å skaffe til veie nettopp de samme beløp og dessuten de høye rentene? Ville det ikke ha vært mye enklere å ta summen fra sine egne undersåtter og spare rentene? Men nettopp her vises vårt utvalgte folks fremragende åndsegenskaper: Vi har forstått å fremstille spørsmålene om statslån for de fremmede på en slik måte at de til og med trodde å se fordeler for seg selv i opptagelsen av statslån. Når den tiden er kommet da vi selv skal sette opp statsbudsjettet, så kan vi støtte oss på en århundrelang erfaring som vi har samlet gjennom å lære av de fremmede statenes feil. Våre budsjettforslag vil være klare og bestemte, og fordelene ved vår nye ordning vil det ikke være noen tvil om. Vi vil avskaffe de klanderverdige forholdene ved hvis hjelp vi har behersket de fremmede, men som vi ikke på noen måte kan tåle i vårt kongerike. Regnskap og statsrevisjonen vil vi bygge ut på en slik måte at verken herskeren eller den laveste statstjenestemann skal være i stand til å bruke selv det aller minste beløp fra statskassen til andre formål enn det det er bestemt for. Hvis en først tillater avvik fra de formål som statsinntektene egentlig er bestemt for, så vil snart hele økonomien gå i oppløsning. Ingen er i stand til å yte noe stort når han ikke kan holde målet klart for ye og kjenne de midler som han har rådighet over. Selv helter går til grunne under slike omstendigheter. Med hensikt har vi forstått å bringe de fremmede herskernes oppmerksomhet bort fra en inngående behandling av spørsmål vedr rende statsforvaltningen. I denne hensikt har vi innført alle slags mottagelses - og representasjonsplikter ved hoffene - det tjente alt sammen bare til å skjule vårt herredømme. Herskernes yndlinger - som hadde den egentlige statsforvaltningen i sine hender - forstod heller ingenting av saken. De lot sine beretninger utarbeide av tillitsmenn innen våre frimurerlosjer. Derfor har vi forstått å fange inn de fremmedes godtroende sinnelag ved å fylle disse beretningene med løfter om fremtidige forbedringer og innsparinger. Hvordan skulle disse innsparingene komme i stand? Kanskje fra nye skatter? Slik skulle enhver ha spurt som leste våre regnskaper og utkast. Men ingen av de fremmede kom til å tenke på denne nærliggende innvendingen. Dere vet, mine herrer, hva denne sorgløsheten blant de fremmede har ført til: Tross folkenes beundringsverdige flid står deres stater foran sitt penge- og skattevesens fullstendige sammenbrudd.

21 dag

I dag vil jeg fylle min siste beretning med utførlige forklaringer om innen- landske lån. Jeg vil ikke komme tilbake til spørsmålet om utenlandske lån. De har tilført oss de fremmede folkenes rikdommer. Men i vårt rike vil det ikke lenger finnes noen utlendinger, derfor heller ikke noen utenlandske lån. Hittil har vi benyttet oss av de høyere statsembetsmennenes bestikkelighet og herskerens sorgløshet til å påtvinge regjeringene penger som de enten overhodet ikke hadde bruk for, eller som de i virkeligheten slett ikke beh vde å motta fra oss. For oss dreide det seg derimot om en god forretning, hvor vi kunne h ste det dobbelte eller tredobbelte av det vi hadde gitt ut. Det er fullstendig utenkelig at noen kunne oppføre seg på samme måte overfor oss. Derfor vil jeg i mine videre anførsler innskrenke meg til å behandle enkelthetene ved de innenlandske lånene. Når en stat vil oppta et innelandsk lån, så setter den seg vanligvis i forbindelse med de store penge- utlånerne i landet. Disse bestemmer som regel prisen og andre betingelser for tegningen av lånet. For sitt arbeid med saken får de som regel en rabatt på den kursen som blir fastsatt for lånet. Da først offentliggjør staten lånebetingelsene og oppfordrer sine undersåtter til innen en viss tid å tegne seg for visse summer av statsobligasjoner til fast rente. For at så mange som mulig skal få anledning til å tegne seg, blir lånet oppstykket i obligasjoner med et meget lavt pålydende. De enkelte obligasjoners verdi kan svinge mellom hundre kroner og mange tusen. Allerede etter noen dagers forløp blir kursen kunstig drevet i været, angivelig fordi alle mennesker søker å skaffe seg obligasjoner. Snart etter heter det at statskassen er overfylt og at en slett ikke kan ta vare på alle pengene. Ingen vil tenke på det selvmotsigende i overhodet å oppta lån under slike omstendigheter. Alle er stolte over at det utlagte antall obligasjoner er blitt mange ganger overtegnet. Et bedre bevis for folkets tillit til statens forretningsdrift kan en jo slett ikke finne, blir det alminnelig påstått. Så snart dette skuespillet er over, står staten overfor den kjensgjerningen at dens gjeld er blitt mye større. For å skaffe til veie penger til å betale rentene av denne gjelden, tar den for det meste sin tilflukt til nye lån. Derigjennom vokser gjelden og rentebyrden stadig mer. Når staten så har utnyttet den tilliten den nyter til det aller ytterste, så er den nødt til å pålegge nye skatter for å betale rentene. Selve gjelden blir det slett ikke tale om å betale. Men da er staten fortapt, for da kan den ikke komme seg ut av renteslaveriet. I et slikt tilfelle pleier staten gjerne å sette ned rentefoten på sine lån. Men derved letter den bare rentebyrden, ikke selve gjelden. Og dessuten kan en slik forholdsregel bare gjennomføres med statskreditorenes godkjennelse. Den som ikke vil godta nedsettelsen, må staten betale obligasjonenes pålydende. Hvis alle nektet å godta rentenedsettelsen og forlangte sine penger tilbake, så ville staten være fanget i sin egen felle. Da ville den slett ikke være i stand til å betale de summene som ble forlangt av den. Men da de aller fleste vanlige borgere er fullstendig ukyndige i pengesaker, så har de alltid foretrukket kurstap og nedsettelse av renten fremfor risikoen for en statsbankerott. Derved ga de regjeringen anledning til å få nedsatt den årlige rentebetalingen med adskillige millioner. Til gjengjeld måtte de riktignok finne seg i et betydelig tap av sin formue og inntekt. Ved statsgjeldens nåværende størrelse, og fordi den overveiende består av utenlandske lån, våger ikke regjeringene lenger å sette ned rentefoten. De vet meget godt at vi i et slikt tilfelle ville forlange alle våre penger tilbake. Det står da bare en eneste mulighet åpen, nemlig åpent å erklære at staten ikke har evne til å betale. Det ville i alle land være det aller beste bevis for at det mellom regjeringene og folkene er en dyp kløft som det ikke er mulig å bygge bro over. Jeg ber dere, mine herrer, å vie denne omstendigheten den største oppmerksomhet. For å skjule at de ikke har noen betalings- evne har statene funnet på en utvei. De har slått sammen alle sine innenlandske lån til ett eneste lån med samme rentefot. De har opphevet forpliktelsen til å betale tilbake de lånte pengene på den måten at de bare gir långiveren rett til en fortløpende rente. Med denne evige renten vil de dekke feilene ved sin økonomi og også ebben i statskassen. Rentenes opprinnelse er meget lærerik. Til å begynne med tenkte en slett ikke på å oppheve retten til å kreve tilbakebetaling, da en slo sammen eller konsoliderte alle innenlandske lån. Tvert imot. Staten sikret både forrentningen og tilbakebetalingen av disse såkalte gullkantede papirene ved at den stilte bestemte statsinntekter til rådighet for dette formålet og til og med satte sparebankenes kapital inn som garanti. Men da alle disse beløpene litt etter litt måtte brukes for å betale rentene på de utenlandske lånene, så hadde staten til slutt ikke annet å gjøre enn å avfinne seg med de innenlandske kreditorene med løfte om evig rente. Også innskyterne i sparebankene måtte nøye seg med dette så snart deres tilgodehavende oversteg et bestemt beløp. Så snart vi har oppnådd vårt verdensherredømme, vil all slags svindel og spekulasjon på det økonomiske område forsvinne. Vi vil også avskaffe aksjebørsene, fordi vi ikke kan tillate at vår makts anseelse blir rokket gjennom stadige kurssvingninger på våre egne statspapirer. Vi vil gi disse en lovlig kurs, nemlig deres pålydende, og straffe enhver nedsettelse eller forhøyelse av denne. Forhøyelse av kursen kan altså heller ikke tillates, fordi den ville gi påskudd til en senere nedsettelse. De fremmede statenes verdipapirer vil vi først sette over deres pålydende - i mange tilfeller - men litt etter litt trykke dem langt under kursen. Vi vil erstatte aksjebørsene gjennom mektige kredittanstalter som blir drevet av staten. Deres oppgave vil bli å verdsette industripapirene på en måte som svarer til statens ønske om å belønne dem. Disse kredittanstaltene vil være i stand til å kaste fem hundre millioner industriaksjer på markedet på en eneste dag, og til å kjøpe opp like mange. På denne måten vil alle industrielle foretagender være avhengige av oss. Dere kan sikkert fore- stille dere, mine herrer, hvilken uhyre makt vår stat på denne måten vil vinne i næringslivet.

22 dag

Hittil har mine beretninger hatt til formål å avsløre for dere hemmeligheten ved det som er skjedd og det som skjer. Jeg ville vise dere hvordan alt som skjer nå peker mot mektige og nær forestående begivenheter. Dere skulle få erkjenne de hemmelige lovene som styrer vårt forhold til de fremmede og som bestemmer våre forholdsregler på det økonomiske område. Jeg har ennå noe å tilføye til dette. I våre hender har vi nåtidens største makt - gullet. På to dager kan vi fremskaffe det fra våre hemmelige skjulesteder i hvilke mengder vi vil. behøver jeg virkelig ennå å bevise at vårt herredømme er forutsett av Gud? Skulle vi virkelig ikke være i stand til ved hjelp av vår rikdom å føre bevis for at alt det onde som vi i løpet av mange hundre år måtte utføre, til slutt skulle føre til alminnelig velferd og en god ordning overalt? Vi vil gjennomføre denne ordningen, selv om vi blir nødt til å gripe til terror. Vår fast samment mrede makt vil holde regjeringens tøyler stramt i hånden og ikke løpe etter partiførere og talere, som med et stort forbruk av ord forkynner sine uoppfyllelige drømmerier. Regjeringen vil garantere fullkommen ro og orden, og på disse to tingene hviler menneskenes hele lykke. Foran vår makts stråleglans vil folket synke på kne, og se opp til den med sky ærefrykt. En sann makt anerkjenner ikke noen rettigheter, ikke engang guddommelige. Ingen vil våge å opptre mot oss, eller berøve oss den aller minste del av vår makt.

23 dag

For at folkene skal venne seg til å adlyde oss, må vi oppdra dem i fattigdom. Derfor vil vi såvidt mulig innskrenke den industrielle produksjonen av luksusvarer. På den måten vil vi også forbedre moralen, som i dag lider meget under stormannsgalskap og menneskenes bestrebelser etter å overgå hverandre gjennom så stort forbruk som mulig. Under vårt herredømme vil misbruk av alkohol bli forbudt ved lov og strengt straffet. Det er en forbrytelse mot menneskets verdighet. Under innflytelse av berusende drikker og stoffer forvandler mennesket seg til et vilt dyr. Jeg gjentar: Massen adlyder bare en sterk makt som er fullstendig uavhengig av den selv, som den med blind tillit kan se opp til, og som beskytter den mot samfunnslivets laster og skader. - Hva hjelper det om herskerens sjel er som en engels? Massen må i ham se legemliggjørelsen av en fast vilje og en ubøyelig makt. De fremmede regjeringene kan bare med store vanskeligheter holde seg ved roret. De er omgitt av et samfunn som vi har berøvet enhver moralsk kraft, som har mistet troen på Gud, og fra hvis midte opprørets flammer stadig slår opp. Verdensherskeren, som skal avløse de bestående regjeringene, må først og fremst slokke denne ilden som griper om seg. Derfor har han plikt til å avskaffe slike samfunn, selv om han må kvele dem i deres eget blod. Den av Gud utvalgte verdensherskeren har til oppgave å bryte opprørets sanseløse krefter, som er drevet av dyriske drifter og ikke av menneskets forstand. Disse kreftene feirer nå sin triumf, idet de under rettens og frihetens skinn begår all slags rov og alle slags voldshandlinger. De har delagt enhver samfunnsordning, for å opprette vår kongens trone på deres ruiner. Men de opprørske kreftenes oppgave er løst, så snart vår konge har tiltrådt sitt herredømme. Da må de bli feid vekk fra hans vei, for at de ikke skal kunne legge noen hindringer i veien for ham. Da vil vi kunne si til folkene: Lov alle Herren og bøy deres kne for hans utvalgte, fra hvis herlige ansikt forutbestemmelsen av menneskehetens skjebne stråler. Gud har selv gitt ham denne oppgaven, for at ingen uten ham skal kunne fri oss fra de svøper som har plaget menneskeheten.

24 dag

Dagens møte skal gi dere, mine herrer, en forestilling om hvilke midler vi skal bruke til å forankre vår konges herrevelde, og sikre det for all fremtid over hele verden. I første rekke vil vi betjene oss av de samme midlene som allerede har sikret våre innviede ledelsen av verdens skjebne, nemlig menneskehetens planmessige oppdragelse i den retning vi ønsker. Noen av våre vil forberede kongene og deres etterfølgere på sitt høye embete. De vil ikke bli valgt ut på grunnlag av arveretten, men på grunn av særlige evner. De utvalgte skal bli innvidd i alle statskunstens hemmeligheter og i forvaltningen. Det er en grunnbetingelse at ingen uten dem skal kjenne noe til disse hemmelighetene. Under denne forutsetningen vil den oppfatningen snart bre seg at regjeringen bare vil bli betrodd til dem som er innvidd i statskunsten. De utvalgte skal virkeliggjøre våre prinsipper. De iakttagelser og erfaringer som vi gjennom århundrenes løp har samlet på det statsrettslige og økonomiske område, vil stå til deres rådighet. De vil fylle dem med lovenes ånd, som naturen selv har bestemt for forholdet mellom menneskene. Kongens naturlige arvinger vil hyppig komme til å bli utelukket fra arvefølgen, hvis de under læretiden viser lettsindighet, svakhet eller andre egenskaper som ikke bare tyder på at de personlig ikke er egnet til å regjere, men også i høy grad kan skade kongedømmets anseelse. Våre innvidde vil bare betro regjeringens tøyler til den som ubetinget er i stand til å representere en handlekraftig og fast regjering, selv om denne ville komme til å måtte begå grusomheter. Så snart kongen viser viljesvakhet eller andre tegn på udugelighet, skal han ved lov være forpliktet til å legge regjeringens tøyler i andre og mer kraftige hender. De planene som kongen holder på å gjennomføre, og i særdeleshet hans hensikter i fremtiden, skal ikke engang hans nærmeste rådgivere få vite noe om. Alle vil komme til å se en legemliggjørelse av selve skjebnen i de konger som leder seg selv og menneskeheten med en ubrytelig viljekraft. Ingen vil vite hvilket formål kongen streber mot med sine forordninger. Derfor vil heller ingen våge å komme med noen motsigelser, eller stille seg hindrende i veien for det som de ikke kjenner. Vårt rike, som vil være bygd på fredelig erobring, vil komme til å erstatte krigens redsler med mindre merkbare, men desto virksommere straffer. Det må opprette redselsveldet, terroren, for å tvinge folkene til blind og ubetinget lydighet. En streng og ubønnhørlig terror er statsmaktens beste vern og støtte. Ikke bare på grunn av fordelene, men vesentlig i pliktens navn og for seierens skyld, må vi holde fast ved bruken av makt og list. Slik som de alminnelige regnemetodene gjelder til sitt bruk, slik gjelder i dette tilfelle læren om bruken av alle nødvendige midler. Men det dreier seg ikke bare om vitenskapelig fastlegging av midlene, men fremfor alt om deres hensynsløse og ubønnhørlige anvendelse, slik at vårt herredømme og vår overlegenhet kan bli sikret. Det er tilstrekkelig å vise at vi er ubønnhørlige, og at vi vil forstå å tiltvinge oss lydighet. Gjennom alle disse midlene vil vi trette ut de fremmede på en slik måte at de blir tvunget til å tilby oss verdensherredømmet. På grunn av våre spesielle egenskaper, er vi fullt rustet til å overta all statlig makt i verden uten noen skarp overgang, og å danne et overherredømme. I stedet for de nåværende herskerne vil vi opprette et skrekkregime som vi vil kalle den overstatlige forvaltning. Dette regimets armer vil være utstrakt i alle retninger og representere en så forferdelig makt at alle folk må bøye seg for vårt herredømme. I virkeligheten er det ingenting som kan hindre oss. Vårt overherredømme står utenfor alle rettslige skranker. Dets grunnvoll står så fast at det bare kan betegnes med kraftordet: Voldsherredømme. Med full overbevisning kan jeg si at det er vi som for tiden er lovgivere, det er vi som dømmer og har den ut vende myndighet, det er vi som straffer og benåder, det er vi som sitter høyt til hest som førere for alle armeer. Vi er ledet av en fast vilje som vi har tatt i arv fra et mektig parti som i dag er helt avhengig av oss. Vi er i besittelse av en utømmelig ærgjerrighet, en brennende misunnelse, en hensynsløs hevngjerrighet og et sammenbitt hat. Fra oss utgår redselen - den altomfattende terror.

Slutt.

Til videre opplysning ambefaler vi å lese disse bøkene :
Moshe Menuhin : The decadence of judaism in our time.
Arthur Koestler : The thirteen tribe.
Alfred Lilienthal : The zionist connection.
Jack Bernstein : The life of an american jew in racist marxist Israel.
Hilaire Belloc : The jews.
Maurice Samuels : You gentiles.
Benjamin H. Freedman : Facts are facts.
Lenni Brenner : Zionism in the age of the dictators.
Norman F. Dacey : "Democracy" in Israel.
T. W. Pike : Israel ... our duty, our dilemma.
N. Chomsky : The fateful triangle :The United States, Israel and the Palestinians.
P. Findley : They dare to speak out : People and Institutions confront Israel's Lobby
R. Curtis : A changing immage : American perceptions of the Arab - Israeli dispute.
E. Tivnan : The Lobby : Jewish (Zionist) political power and the american foreign policy.
J. Bernstein, L. Martin : My farewell to Israel, the thorn in the Mideast.
H. Schieber : Holy Land Betrayed.
James A. Malcolm : Origins of the Balfour declaration.
Bernard Lazar : Antisemitism.